Bugårdsparken

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Bugårdsparken ligger vest for sentrum i bydelen Bugården. Kjernen er Bugårdsdammen, som ble gravd ut i 1875–1876 som byens vannverk og samtidig ble byens første offentlige park. Etter krigen kjøpte kommunen jordene rundt for å lage en folke- og idrettspark. Planene kom i 1947, gravemaskinene i 1948, og parken ble innviet 22. juni 1972 med en friidrettslandskamp mellom Norge og Romania. I 1989 fikk den Rolf Hofmos pris for Norges beste idrettspark. I dag kan du gå en runde rundt dammen, se på fugler, bade i svømmehallen eller gå på skøyter i ishallen – alt på samme sted.

Hvor

Bydelen Bugården vest for Sandefjord sentrum. Bilatkomst via Stadionveien eller Sportsveien. Svømmehallen har adresse Stadionveien 15, ishallen Stadionveien 13

Type

Kommunalt park- og idrettsanlegg med dam, turveier, lekeplass, treningspark og en lang rekke idrettsanlegg

Periode

Dammen gravd 1875–1876, utvidet senere (blant annet 1911). Jord kjøpt etter bystyrevedtak 16. desember 1946. Bygging fra 1948. Innviet 22. juni 1972. Svømmehall 1982, ishall 2018

Koordinater

Omtrent 59,133°N 10,192°Ø (Wikipedia)

Adkomst

Rundt to kilometer fra Sandefjord stasjon, omtrent 20–25 minutter til fots. Store gratis parkeringsplasser flere steder rundt parken

Åpent

Parken er åpen hele døgnet og gratis. Svømmehallen har publikumstider hver dag. Ishallen er gratis ved åpen hall, og kommunen oppgir at publikum slipper til fra uke 41

Et vannverk gravd for hånd

Sandefjord trengte rent vann da byen vokste i andre halvdel av 1800-tallet. Løsningen ble å grave ut et lite tjern på Bugården vest for byen og gjøre det til vannverk. Arbeidet ble gjort i 1875–1876 med håndkraft og hester. En nettside om byens historie som Wikipedia viser til, oppgir at rundt 50 mann var i sving. Navnet «Vannverket» hang ved dammen og området rundt i generasjoner etterpå.

Dammen ble utvidet flere ganger. Tor Preede, som skrev om parken for Sandar historielag i 1986, viser til Vilhelm Møllers bygdebok for Sandar: ved den siste utvidelsen i 1911 brukte man 38 mann og 4 hester, og de klarte 160 kubikkmeter masse om dagen. Det blir rundt fire kubikkmeter per mann per dag. Preede la til at en stor bulldoser tar omtrent like mye i ett eneste tak.

Byens første offentlige park

Allerede fra starten var tanken at vannverket skulle være mer enn en vanntank. Ifølge Knut Hougens byhistorie, som Preede siterer, skulle det også bli et utfartssted «i varme sommerdager og lyse sommerkvelder». Brennevinssamlaget bevilget i 1876 100 speciedaler, det vil si 400 kroner, til beplanting og benker rundt dammen. Samme år ble det stiftet et treplantingsselskap, og våren 1877 ble det plantet trær på øyene og rundt bredden.

Det ble ansatt en oppsynsmann som fikk lov til å selge brus, selters og sigarer til klokka ti om kvelden. Når badets orkester, Bademusikken, rodde ut på dammen og spilte på stille sommerkvelder, trakk både badegjester og byfolk opp til dammen. Preede kaller vannverket rett og slett byens første offentlige parkanlegg. Plantingene som fantes tidligere, var Sandefjord Bads egne og var ment for badegjestene, ikke for folk flest. Les mer om badelivet i artikkelen om Sandefjord kurbad.

Rettssak, kvernvann og bjørkeløv

Idyllen varte ikke lenge. Allerede i 1879 kom det pålegg om å slutte å plante trær, og oppsynsmannen mistet retten til å selge forfriskninger. Eieren av Bugården, som eide skogen og jorda rundt vannverket, mente han ble plaget av trafikken. Kommunen satte opp gjerde, stanset serveringen og holdt veien ved like, men nektet å stenge folk ute. Eieren gikk til søksmål. Kommunen vant i underretten, men tapte i praksis i overretten: veien kunne bare brukes til det som trengtes for å drive vannverket, ikke som offentlig vei.

Samtidig krevde Virik gård erstatning fordi gården fikk mindre vann til kverna si i Virikbekken, og kommunen måtte betale. Til slutt viste det seg at trærne selv var et problem. Det var plantet mest bjørk, og løvet, som er rikt på garvesyre, havnet i vannet hver høst og gjorde det dårligere. Rundt århundreskiftet ble alle bjørkene hogd. Nye trær ble plantet, mest furu og gran, og ifølge Preede er det disse som fortsatt kranser dammen.

Etter krigen: en park for hele byen

Bugårdsparkens moderne historie begynner rett etter frigjøringen. På det første bystyremøtet, 15. august 1945, roste ordfører Per Gulliksen idrettsungdommen for innsatsen under krigen og sa at kommunen ville ta opp igjen planene fra før krigen om et større anlegg ved Bugårdsdammen, om nødvendig ved ekspropriasjon. «Idretten er det vel ikke delte meninger om», sa han ifølge Sandefjords Blad dagen etter.

Det kom likevel flere forslag til plassering: en utvidelse av gamle stadion, tomta der yrkesskolen og gymnaset senere lå, og jordene i Badeparken langs Hjertnespromenaden. Den 16. desember 1946 vedtok bystyret, mot tre stemmer, å kjøpe vel 100 dekar ved Bugårdsdammen til en folke- og idrettspark. Forhandlingene endte med at kommunen kjøpte 170 dekar for 124 627,50 kroner. Prisen varierte fra 57 øre til 2 kroner per kvadratmeter, og man diskuterte prisen helt ned på ørenivå.

De tre som stemte mot, forsto ikke hvorfor en by trengte så store arealer. En av dem fortalte at en idrettsleder hadde sagt til ham at det man trengte var «en liten bane som vi kan leke på». Med dammen og jorda kommunen allerede eide, ble Bugårdsparken på over 250 dekar. Ifølge Preede var det, bortsett fra Ekeberg-anlegget i Oslo, Norges klart største planlagte idrettsareal – i en by med rundt 7000 innbyggere.

Bulldosere og kvikkleire

Arkitektfirmaet Midttun og Skottun, med Oddvar Midttun i spissen, la fram ferdige planer sommeren 1947. Våren 1948 startet masseflyttingen. Rundt 65 000 kubikkmeter jord og leire skulle flyttes, og ifølge Preede var dette det første arbeidet i Sandefjord som ble gjort med store, moderne gravemaskiner og bulldosere. Wikipedia nevner idrettsutvalgets formann Sigurd B. Gade som initiativtakeren, og han er blitt kalt «Bugårdsparkens far».

Grunnen var vanskelig. I skjæringer opptil tre meter dype kom arbeiderne ned i løse masser og kvikkleire, som er vanlig i Sandefjord. Det billigste anbudet var på 168 000 kroner og det dyreste på 460 000. Kommunen valgte det billigste, men entreprenøren hadde regnet feil og forlot jobben før den var ferdig. Kommunen måtte gjøre resten selv. Grovplaneringen sto ferdig i 1952, og to bekker som rant over området, var lagt i rør. Første fase kostet 286 000 kroner.

Bit for bit i 25 år

Politikerne hadde aldri tenkt at parken skulle bygges fort. Hvert år kom det nye bevilgninger, mellom 50 000 og 200 000 kroner i årene 1952–1959, og mye av arbeidet ble gjort av kommunens egne folk, særlig parkvesenet. I disse årene kom treningsfelt og skytebane, veier, svømmestadion, tennisbaner, en ishockeybane med lys og parkarbeider nord for dammene. I 1955 sto det første garderobebygget klart, med plass til 100 personer. Formannskapet syntes 528 kroner per kvadratmeter var dyrt, men betalte.

Jotunhallen ble bygget i 1962–1963. Den fikk navnet sitt fordi fabrikkeier Odd Gleditsch i Jotun ga et stort pengebidrag. Så ble det nesten stille i noen år, til Sandefjord og Sandar ble slått sammen i 1968. Da den nye kommunen hadde funnet formen i 1970–71, kom pengene til stadion med garderober og tribuner. Den 22. juni 1972 ble Bugårdsparken innviet «med stor stas», skriver Preede, med en friidrettslandskamp mellom Norge og Romania. Det hadde tatt 25 år og kostet 6,2 millioner kroner, hvorav 1,5 millioner gikk til Jotunhallen.

Stupetårnet i dammen

Dammen var en gang også badeplass. I 1953 ble det anlagt et svømmestadion i den vestre delen av Bugårdsdammen, og i 1957 sto et stupetårn med plattformer på 5, 7,5 og 10 meter ferdig. Det fantes også stupebrett på 1 og 3 meter. Wikipedia beskriver bassenger med ulik dybde: én meter for dem som skulle lære å svømme, to meter for konkurranser og en dyp del som skrånet ned til seks meter under tårnet. Bunnen var lagt med brostein.

Her ble Norgesmesterskapet i utendørs svømming og stup arrangert i 1961, og stuperen Roar Løken fra Sandefjord deltok i OL i Mexico i 1968. I 1981 ble bassengene fylt igjen og tårnet revet. Året etter, 23. juni 1982, åpnet Sandefjord svømmehall like ved. Tanken om en svømmehall i byen kunne spores helt tilbake til 1930-årene. Utsmykningen på ytterveggene er laget av kunstneren Per Kallevik og var en gave fra Sandar Sparebank, avduket 16. september 1983. I dag er dammen ikke egnet for bading.

Ishallen som tok 50 år

Is har alltid hørt til i Bugårdsparken. Sandefjord Skøiteklub, stiftet i 1919, har tilhold her, og det var både ishockeybane og skøytebane ute. Men en ishall lot vente på seg. Sandefjords Blad skrev at lokale krefter hadde jobbet for den i 50 år. Bugården ishall ble innviet 18. mars 2018, med en isflate på 30 ganger 60 meter, like stor som en ishockeybane. Bygget har bærende konstruksjon i limtre og vegger og dekker i massivtre, og i 2019 ble det kåret til årets idrettsanlegg i Norge. Sandefjord Penguins spiller hjemmekampene sine her.

Hva man ser og kan gjøre her i dag

Sandefjord kommune kaller Bugårdsparken sentralanlegget for idrett, og lista over aktiviteter er lang: håndball, basket, volleyball, fotball, friidrett, tennis, badminton, svømming, stuping, undervannsrugby, ridning, bueskyting, kunstløp, ishockey, skøyter, inline, fiske, minigolf, cricket, rugby, petanque, fekting og frisbeegolf. Her ligger Storstadion, Jotunhallen, svømmehallen, ishallen og Pingvinhallen fra 1994, der Sandefjord Tennisklubb har innendørsbaner. Minigolfanlegget fra 2015 har 18 baner, og det er spilt fire norgesmesterskap her fram til 2022.

For den som bare vil gå tur, er dammen det naturlige midtpunktet. Den klassiske runden rundt dammen er litt over en kilometer. Det står felles griller rundt i parken – ta med grillkull selv – og det er bord og benker. Lekeplassen ble bygget ny høsten 2022 og åpnet våren 2023, med fast dekke slik at også rullestol og barnevogn kommer fram overalt. Ved siden av ligger en gratis utendørs treningspark med apparater for både nybegynnere og vante, med skilt som viser hvordan de brukes. Om vinteren er det akebakke og opplyste turløyper.

Svømmehallen har et hovedbasseng på 25 meter med åtte baner og 28 grader i vannet, et varmtvannsbasseng på 34 grader, stupebrett på 1, 3 og 5 meter over fire meter dypt vann, en 55 meter lang sklie og et plaskebasseng for de minste. Ishallen er gratis å bruke når det er åpen hall, også i helgene, og hjelm er påbudt. Isen legges omtrent midt i august og ligger til midten av april.

Natur og byrom rundt stedet

Dammen er kranset av furu og gran som ble plantet rundt år 1900, etter at bjørkene måtte bort. Ute på vannet ser du ender, av og til svaner og andre fugler. Kommunen understreker at dette er ville fugler som kommer og går som de vil; de tamme endene som en gang holdt til her, er borte. Det finnes noe gjedde i dammen, mest små, og informasjonsplakater på stedet forteller om livet i vannet.

Rundt parken ligger boligområdene i Bugården, Bugården ungdomsskole og Bugården kirke fra 1980. På et foto fra 1985 i Preedes artikkel ser man også den nedlagte Sandefjord Landbane, travbanen, i bakgrunnen. Gang- og sykkelveier, små veier og snarveier fører inn i parken fra alle kanter. Kommunen arbeider etter en utredning fra 2016 om videre utvikling, blant annet en mer helhetlig plan for dammen.

Praktisk

Parken er åpen og gratis, og det er store gratis parkeringsplasser flere steder rundt. Kommer du med bil, anbefaler kommunen adkomst via Stadionveien eller Sportsveien. Til ishallen kan du parkere gratis like nedenfor hallen, eller mellom Stadionveien 10 og Bugårdsdammen hvis det er fullt. Det offentlige toalettet tar bankkort, og et besøk koster fem kroner.

Barn uten voksen i svømmehallen må kunne svømme 25 meter og være trygge i vann. Åpningstidene for svømmehallen og ishallen endrer seg gjennom året og i skoleferiene, så sjekk kommunens sider før du drar. Mange av anleggene er i bruk av klubber på kveldstid og i helgene, og flere kan leies. Ta hensyn til fuglene ved dammen.

Slik kommer du dit

Fra Sandefjord stasjon er det rundt to kilometer vestover til Bugårdsparken, omtrent 20–25 minutter til fots. Du kjenner igjen parken på den store dammen med furu og gran rundt, og på svømmehallen og den blågrønne ishallen med en skøyteløper malt på veggen i Stadionveien. Sykler du, går gang- og sykkelveiene helt inn i parken.

Hvorfor stedet er verdt en tur

Bugårdsparken er et sjeldent sted der hele byhistorien ligger i én runde. Dammen ble gravd med spade og hest for drikkevannets skyld, ble byens første park og havnet i retten fordi folk likte den for godt. Etter krigen satset en liten by på et anlegg som skeptikerne mente var altfor stort, og som ble Norges beste idrettspark. Gå runden rundt dammen, se etter stedet der stupetårnet sto i vestre ende, og tenk på Bademusikken som rodde ut og spilte her en sommerkveld på 1870-tallet.

Kilder

• Tor Preede: Bugårdsparken – Kulturminner, Sandar historielag, høsten 1986 (arkivert kopi fra Sandefjord bibliotek). Vannverket 1875–76, den første parken, rettssaken, bjørkene, vedtaket i 1946, kjøpet, planene, byggingen og innvielsen i 1972.
• Bugårdsparken – Wikipedia (bokmål). Bygninger og årstall, Sigurd B. Gade, landskampen i 1972 og Rolf Hofmos pris 1989.
• Sandefjord svømmehall – Wikipedia (bokmål). Svømmestadion i dammen 1953–1981, stupetårnet, NM 1961, Roar Løken, svømmehallen 1982 og Per Kalleviks utsmykning.
• Bugården ishall – Wikipedia (bokmål). Byggemåte, Sandefjord Penguins og årets idrettsanlegg 2019.
• Bugården – Wikipedia (bokmål). Bydelen, Bugården kirke og ungdomsskole, klubbene i parken.
• Sandefjord Skøiteklub – Wikipedia (bokmål). Stiftet 1919, hjemmebane i Bugården.
• Bugårdsparken – Sandefjord kommune. Runden rundt dammen, griller, toalett, lekeplass, treningspark, fuglelivet, aktiviteter, utredningen fra 2016 og adkomst.
• Bugården ishall – Sandefjord kommune. Åpen hall, issesong, parkering, adresse og innvielsen i 2018.
• Sandefjord svømmehall – Sandefjord kommune. Bassenger, sklie, regler for barn og adresse.
• Temaplan for idrett og fysisk aktivitet 2019–2028 – Sandefjord kommune. Oversikt over anleggene i Bugårdsparken.

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden