Mølen

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Ytterst på Brunlanes, der den store istidsmorenen raet stuper i havet, ligger en bred tange av runde, grå steiner. Mølen er en av de mest særpregede kyststrekningene i Norge. Her ligger et av landets mest monumentale gravfelt, med store røyser av rullestein som har stått mot himmelen i trolig halvannet tusen år, og mellom dem lange, gåtefulle rekker av små steinhauger. Arkeologene har kranglet om alderen deres i over hundre år. Samtidig er Mølen en av landets beste steder for å se trekkfugl, en del av en UNESCO-geopark og et sted der du kan gå på lava fra en vulkan som var aktiv for rundt 300 millioner år siden. Denne artikkelen forteller hvordan steinstranda ble til, hva arkeologene har funnet og ikke funnet i røysene, hvorfor kildene er så uenige, og hva du kan se og oppleve her i dag.

Hvor

Nes ytterst på Brunlanes, sørvest i Larvik kommune, på østsiden av innløpet til Langesundsfjorden. Mellom Helgeroa i nord og Nevlunghavn i øst. Gravfeltet ligger i utmarka til gården Værvågen

Type

Rullesteinsstrand på raet (endemorene), gravfelt fra jernalderen (kanskje delvis eldre), fuglelokalitet med ornitologisk stasjon, del av Gea Norvegica UNESCO Global Geopark

Periode

Morenen ble avsatt mot slutten av siste istid, for rundt 12 000–13 000 år siden. Lavaen på Saltstein er rundt 300 millioner år gammel. Gravfeltet dateres ulikt av ulike kilder, fra bronsealder til vikingtid; nyere forskning heller mot jernalderen

Vern

Gravrøysene er automatisk fredete kulturminner, og hele området med rullestein og røyser er fredet. Sjø- og strandområdet er Mølen fuglefredningsområde (kgl.res. 2. oktober 1981). Det meste av halvøya eies av staten ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Koordinater

Rullesteinsstranda omtrent 58,973°N 9,823°Ø. Parkeringsplassen ved enden av Mølenveien omtrent 58,972°N 9,834°Ø (OpenStreetMap)

Adkomst

Med bil fra Larvik stasjon omtrent 16,5 kilometer og rundt 23 minutter. Buss linje 81 fra Larvik stasjon til Nevlunghavn tar rundt en halvtime; derfra er det omtrent 2,3 kilometer, rundt en halvtime, å gå. På sykkel omtrent 16 kilometer, litt over en time. Gratis parkering med toalett ved enden av veien

Der Vestfold slutter

Store norske leksikon beskriver Mølen som et nes i Larvik kommune, på østsiden av innløpet til Langesundsfjorden. Neset er 300 til 400 meter bredt. Det ligger helt sørvest i Vestfold, mellom Helgeroa og Nevlunghavn, og vender rett ut mot Skagerrak. Engelsk Wikipedia kaller Mølen Norges største strand av rullestein og en av de mest besøkte turistattraksjonene i Larvik. Det første har vi ikke funnet bekreftet i norske kilder, men alle som har stått her, vil forstå hvorfor påstanden finnes.

Arkeologen Anton Wilhelm Brøgger skrev om Mølen i 1938, og SNL gjengir beskrivelsen hans. Han så for seg morenen som et lite kontinent som tar slutt her: et bredt belte av grov, rundslitt stein som vokser ut fra knausene vest for Nevlunghavn og ender i en strand mot åpent hav, med de gamle røysene i profil mot himmelen på den høyeste ryggen. Det var her Vestfold sluttet, mente han. Den følelsen har mange besøkende delt siden.

Navnet forklarer seg nesten selv når du står på stranda. Både Vestfold fylkeskommune, norsk Wikipedia og arkeologen Perry Rolfsen, som bygger på stedsnavnforskeren Per Hovda, knytter det til gammelnorsk mǫl, som betyr steinvoll, steinbanke eller samling av stein. Fylkeskommunen nevner at ordet er i slekt med marbakke og molbakke, og norsk Wikipedia viser til nynorsk mòl, en banke av småstein i strandkanten.

Det finnes også en Mølen i Oslofjorden; denne artikkelen handler om Mølen i Brunlanes.

En rygg av stein fra istiden

Mølen er en del av raet, den store endemorenen som ble lagt igjen da innlandsisen smeltet tilbake mot slutten av siste istid. Ifølge Gea Norvegica Geopark var Skandinavia dekket av en kilometertykk is for rundt 20 000 år siden. Isen smeltet etter hvert, men for omtrent 13 000 år siden ble klimaet kaldere igjen, og iskanten ble stående der Bøkeskogen, Mølen og Jomfruland ligger i dag. Den sto der i flere hundre år. Fordi isen hadde presset landet ned, sto havet helt inn til iskanten, og på havbunnen foran isen ble det bygd opp en diger rygg av stein, grus, sand og leire. Geoparken skriver at siste istid tok slutt for 11 700 år siden.

Kildene oppgir alderen litt ulikt: Vestfold fylkeskommune skriver at isbreen sto stille her for 12 000 år siden, mens engelsk Wikipedia skriver rundt 10 000 år. Norsk Wikipedia knytter morenen til yngre dryas, den siste kuldeperioden før istiden tok slutt.

Norsk Wikipedia beskriver raet som en morene som strekker seg fra Finland gjennom Sverige og langs norskekysten helt til Kolahalvøya. SNL forklarer at raet kommer inn i Larvik kommune sør for Goksjø, går gjennom Larvik by, demmer opp Farrisvannet og går ut i Langesundsbukta ved Mølen. Første punkt der raet dukker opp igjen på den andre siden av fjorden, er Jomfruland utenfor Kragerø.

Da isen var borte, begynte landet å heve seg. Toppen av morenen kom opp av havet, og bølgene slo inn mot den nye strandkanten. Geoparken forklarer at steinene ble slått mot hverandre, rundet og knust, mens sand og leire ble skylt bort. Rolfsen skriver at Mølen lå under havet fram til for omtrent 6000 år siden, og at havet har vasket bort finmaterialet i det øverste steinlaget, omtrent én meter tykt. Igjen ligger ryggen av runde steiner. Du kan fortsatt se at steinene ligger i tydelige terrasser. Dette er gamle strandlinjer, rester av perioder der havet sto høyere, og geoparken skriver at de også vitner om kraftige stormperioder.

Steiner fra hele Østlandet

Det mest spennende med rullesteinene er hvor de kommer fra. Vestfold fylkeskommune skriver at steinene ble fraktet hit fra Telemark, Kongsberg, Ringerike, Drammen og fra Vestfold. Vestfold Geologiforening forklarer at de for det meste kom med to store isstrømmer: én som fulgte Skiensvassdraget og Frierfjorden, og én som fulgte Oslofjorden. Foreningen nevner som eksempel en type rombeporfyr som bare finnes i Holmestrand og Re, og som altså har reist hele veien hit med isen og smeltevannet.

Ifølge geoparken er larvikitt den vanligste rullesteinen på Mølen. Det er ikke rart, for larvikitten står som fast fjell rett nord for Mølen, blant annet i bruddene i Tvedalen. Det er også mye rombeporfyr og ulike syenitter. Den mest eksotiske steinen er flint. Geoparken mener den trolig kom fra Danmark, innefrosset i isfjell som drev langs den smeltende iskanten. Når isfjellene smeltet, falt flinten ned og ble blandet med de andre steinene.

Engelsk Wikipedia skriver at stranda har over hundre bergarter. Vi har ikke funnet et slikt tall i de norske kildene. Uansett er regelen den samme for alle: Hele steinstranda er fredet, og det er forbudt å ta med seg stein herfra.

Vulkanen på Saltstein

Øst på Mølen tar rullesteinsstranda slutt, og du går over på fast fjell. Odden heter Saltstein. SNL skriver at det her finnes lava og vulkansk aske etter Brunlanesvulkanen, som var aktiv i sein karbon. Ifølge geoparken er dette basalter, lavastrømmer som er rundt 300 millioner år gamle. Hvor selve vulkanen lå, vet man ikke. Geoparken skriver at Brunlanesbasaltene trolig er de eldste i Oslofeltet, den store sprekkesonen som strekker seg fra Langesund til Mjøsområdet. En fagartikkel av geologene Sven Dahlgren og Alf Olav Larsen fra 2012 oppgir dateringer av de nederste lagene til omtrent 300 millioner år, og skriver at nye data viser at Brunlanes-lavaene er litt eldre enn lavaene ved Skien, som tidligere ble regnet som de eldste i Oslofeltet.

Norsk Wikipedia forklarer hva du ser. De langstrakte oddene består av lag på lag med lava og vulkansk aske. Lavaen er mørk med hvite flekker; de hvite flekkene var opprinnelig gassbobler. Askelagene er gjerne tynne, lagdelte og grønne eller brunlige. Lengst vest på Saltstein ligger et omtrent fire meter tykt lag med store og små bruddstykker av stein, som ifølge Wikipedia ble til ved en svær vulkansk eksplosjon. Ifølge Vestfold Geologiforening ble boblene og sprekkene senere fylt med kalkspat, og derfor er det svarte fjellet fullt av hvite prikker og striper. Noen steder skjærer ganger av en yngre bergart, rombeporfyr, gjennom basalten.

Norsk Wikipedia skriver at sammensetningen av Brunlanesvulkanen er svært spesiell og ligner lava man i dag finner øst i Kongo, ved byen Goma. Svabergene på Saltstein er også skurt og polert av isen, og skuringsstripene viser at breen beveget seg fra nord mot sør.

Her spriker kildene på et punkt. Engelsk Wikipedia anslår vulkanens alder til rundt 280 millioner år og skriver at de mørke bergartene på Saltstein er larvikitt. SNL, geoparken, Vestfold Geologiforening og fagartikkelen beskriver dem som lava og aske, altså basalt og beslektede bergarter, ikke larvikitt, og oppgir rundt 300 millioner år. Vi følger de norske fagkildene.

Gravfeltet

Det er gravrøysene som har gjort Mølen kjent. Store og mindre røyser av rullestein ligger på rad og rekke langs stranda, og fra sjøen tegner de største seg tydelig mot himmelen. SNL kaller feltet monumentalt og skriver at det, sammen med Borrefeltet lenger nord i Vestfold, har spilt en viktig rolle i diskusjonen om makt og politiske forhold i Vestfold i merovingertid og vikingtid. Rolfsen, som skrev den hittil grundigste gjennomgangen av feltet i tidsskriftet Viking i 2024, kaller det enestående i sitt slag i landet. På folkemunne kalles røysene gjerne Kongegravene, ifølge Rolfsen.

Hvor mange røyser er det?

Det enkle spørsmålet har overraskende mange svar. SNL skriver at feltet består av minst 230 røyser og steinlegninger, og at fire av røysene er spesielt store, med diameter mellom 25 og 35 meter. Mellom dem ligger regelmessige rekker av minst 200 små røyser. Norsk Wikipedia skriver også 230 i alt, fordelt på 16 større røyser, 192 små og én skipsformet steinlegning. Vestfold fylkeskommune skriver derimot 250 større og mindre graver.

Rolfsen har talt nøyere. Da Universitetets Oldsaksamling kartla feltet i 1971, ble det ifølge ham registrert 208 røyser: 16 store og 192 små. Etter en ny kontroll i 2023 deler Rolfsen dem inn i 9 store rundrøyser, 7 store langrøyser, 10 mellomstore rundrøyser og omkring 183 små røyser – til sammen 209. Han understreker at ingen vet hvor mange røyser det opprinnelig var, fordi røyser er fjernet opp gjennom årene, blant annet da det ble tatt ut stein industrielt på 1930-tallet. Det opprinnelige tallet har altså vært høyere.

Også antallet rekker med små røyser varierer: åtte ifølge norsk Wikipedia og kartleggingen i 1971 (rekke A til H), syv ifølge Vestfold fylkeskommune, og åtte til ni i fylkeskommunens rapport om fuglefangst på kysten.

Hvor store er de?

Også målene varierer. SNL skriver at den største røysa er sju meter høy. Vestfold fylkeskommune skriver at de største røysene er opptil 35 meter i diameter, og at den aller største er fem meter høy. Rolfsen oppgir at den største, Skipsrøysa, er omtrent 30 meter i diameter og omtrent fire meter høy, og at den lengste langrøysa er rundt 45 meter lang. Forskjellene har trolig flere forklaringer: røysene er gravd i, plyndret og fylt igjen flere ganger, og det er ikke opplagt hvor en røys av løs stein på en strand av løs stein begynner og slutter. Christian Lange målte i 1842 den største røysa til det som tilsvarer omtrent 6,3 til 7,6 meter i høyden, ifølge Rolfsen.

Kart, sagn og de første beskrivelsene

Rolfsen har gått gjennom de eldste skriftlige kildene om feltet. Den eldste han har funnet, er fra 1822, da topografen Jens Kraft nevnte at det på grunnen til gården Værvågen lå noen store steinrøyser på en slette ved stranda. I 1840 beskrev Kraft omtrent tolv røyser, flere av dem store, alle med store groper i midten. Han visste ikke hva de var, men mente at de neppe var forsvarsverk eller landemerker og kanskje var gravhauger. Engelsk Wikipedia skriver at de første arkeologiske opptegnelsene om Mølen er fra 1838, da tolv røyser ble nevnt. Vi har ikke funnet en kilde fra 1838; Rolfsen viser til Kraft i 1822 og 1840.

Folkeminnesamleren Andreas Faye gjenga i Norske Sagn fra 1833 et sagn fra Langesund-traktene, ifølge Rolfsen. Der fortelles det at sjøfolk kalte de store steinhaugene på neset for «Nessier», og at kjemper skulle ha kastet dem over fra Jomfruland. Sagnet er morsomt, men det rommer også en riktig iakttakelse: Mølen og Jomfruland hører sammen, som to deler av den samme morenen.

Et militært kart fra 1801 og et grevskapskart fra 1812 viser fem av de store røysene. I 1841 skrev Christian Lange, lærer ved Sjøkrigsskolen i Fredriksvern, til Oldskriftselskabet i København om de merkelige steindyngene. Året etter tegnet han et detaljert kart over feltet med 14 store røyser og rundt 151 små. Kartet ble funnet igjen i Langes privatarkiv i Riksarkivet i 2003. I 1845 tegnet den danske kunstmaleren Christian Olavius Zeuthen et eget kart, med 15 store røyser og rundt 123 små.

Hva folk trodde om røysene, endret seg. Ifølge Rolfsen var det en utbredt oppfatning på 1800-tallet at de var reist etter et sjøslag. Avisen Dagen innvendte i 1886 at lignende røyser på Jæren inneholdt kvinner og barn. Engelsk og norsk Wikipedia gjengir fortsatt tanken om at de små røysene kan være minnesmerker over krigere som falt i et sjøslag eller forliste med høvdingen sin, men det er en tolkning uten funn som støtter den.

Utgravningene

Det har vært gravd i røysene på Mølen mange ganger, men funnene er få. Rolfsen skriver at 12 røyser er helt undersøkt og 4 delvis. SNL skriver derimot at bare ett av gravminnene har vært gjenstand for en arkeologisk undersøkelse. Forskjellen kan skyldes at SNL-artikkelen tenker på den ene graven som ga daterbare funn, men ordlyden er altså en annen enn Rolfsens.

Arent Augestad, 1905–1906

Den første som gravde systematisk, var legen Arent Augestad i 1905 og 1906. I en av de mindre røysene fant han en liten steinkiste under én meter lang, med aske og brent kull – en branngrav som ikke kan dateres nærmere. Han undersøkte også tre små røyser, men fant bare singel under dem, uten aske, bein eller metall. Likevel mente han at de var graver. I en av langrøysene fant han en indre ramme av stein fylt med singel, og han mente at gropene i toppen var en del av byggemåten, ikke plyndring. Planene hans om å grave mer stoppet i 1906, da Universitetets Oldsaksamling fikk eneansvaret for utgravninger i landsdelen.

Sverre Marstrander, 1970- og 1980-tallet

Arkeologen Sverre Marstrander regnet i 1931 Mølen-røysene til bronsealderen. Rundt 1970 begynte studenter ved Oldsaksamlingen å tvile på den dateringen, og Marstrander reviderte synet sitt. I 1972 og 1973 gravde han ut en av de øverste røysene og den skipsformede steinlegningen. Steinlegningen var ifølge Rolfsen spissoval, nesten 20 meter lang og 4,5 meter bred på det bredeste. Under den lå et lag med sotet stein og grus, og her fant man 70 biter av nagler og spiker. Marstrander tolket det som rester etter en båt som var brent som del av en begravelse, og steinlegningen som et gravminne over branngraven.

I 1980 gravde Marstrander med maskin ut 40 til 50 prosent av Skipsrøysa, den største røysa nede ved stranda. Han fant ingen sentral grav, men midten av røysa var rotet opp i nyere tid; det lå glasskår og jernskrap helt ned til bunnen. Røysa ble bygd opp igjen. Etterpå fikk Marstrander fylt igjen rundt 150 av de små røysene.

Rolfsen, 2008

Stranda vest for Skipsrøysa er et populært sted å sole seg. Folk hadde gravd dype groper i de mellomstore røysene for å ligge i le, og i en av dem var det laget en grillplass. I 2008 gjorde Kulturhistorisk museum derfor en sikringsundersøkelse av seks røyser, ledet av Sara Langvik Berge og Perry Rolfsen. De fant verken graver eller oldsaker, bare moderne søppel som sigarettsneiper, plast og et kotelettbein. Røysene ble fylt igjen. Rolfsen skriver tørt at det bare gikk noen år før en ny soltilbeder hadde gravd en ny grop.

Hvor gamle er røysene?

Dette er det store stridsspørsmålet om Mølen, og kildene spriker kraftig. I mesteparten av 1900-tallet var røysene på Mølen, med arkeologen Egil Mikkelsens ord gjengitt av Rolfsen, selve paradeeksemplet på bronsealderrøyser. Både A.W. Brøgger, Marstrander og Anders Hagen regnet dem til bronsealderen. Grunnen var formen og beliggenheten: store steinrøyser ut mot havet er typiske for bronsealderen mange steder i Norden.

Problemet er landhevningen. Vestfold fylkeskommune forklarer at havet i bronsealderen sto så høyt at mye av rullesteinsstranda lå under vann. Røysene som ligger lavest, kan derfor ikke være eldre enn det tidspunktet da stranda kom opp av havet. Rolfsen viser at aviser påpekte dette allerede i 1905 og 1935, men at arkeologene først tok det på alvor rundt 1970. Den laveste store røysa, Vestrøysa, ligger bare omtrent 6,5 meter over havet. Under stormen «Berit» i november 2011 slo sjøen opp til 3,66 meter over havet ved denne røysa, bare 2,81 meter under foten av den. Rolfsen mener derfor at Vestrøysa må være fra yngre jernalder, trolig vikingtid.

Den eneste naturvitenskapelige dateringen er fra asken ved en av naglene i den skipsformede steinlegningen. Den ga 30–250 etter Kristus i 1970-årene. En ny kalibrering i 1995 ga 85–380 etter Kristus. I 2023 kalibrerte Nasjonallaboratoriene for datering resultatet på nytt mot den nyeste kurven, og fikk et videre spenn, fra 42 før Kristus til 531 etter Kristus. Båtgraven kan altså være fra romertid eller folkevandringstid. Ulike kilder gjengir dette på hver sin måte: Vestfold fylkeskommune skriver at asken er datert til tiden like etter Kristi fødsel, norsk Wikipedia skriver 80–350 etter Kristus, og engelsk Wikipedia skriver omtrent år 250.

Her er hovedsynene, slik de står i kildene vi har lest:

• SNL (Mølen – Larvik): Gravskikken har bakgrunn i bronsealderen, men en del av røysene ligger så lavt at de trolig er fra tidlig jernalder.
• SNL (Mølen – arkeologisk, Frans-Arne Stylegar): Dateringen av de store røysene er usikker, men mye taler for yngre jernalder.
• Vestfold fylkeskommune, «Mølen og Oddane fort»: De høyest liggende røysene kan være så mye som 3500 år gamle, altså fra bronsealderen.
• Vestfold fylkeskommune, «Fuglefangst på Mølen»: Gravfeltet var i bruk i jernalderen, ikke i bronsealderen.
• Larvik kommunes kulturminneplan 2024–2040: Gravrøysene er fra folkevandringstiden, 400–550 etter Kristus.
• Visit Vestfold: De fleste røysene er fra 400–900 etter Kristus, men noen av de store røysene oppe på åsen er trolig fra yngre bronsealder, 1000–500 før Kristus.
• Engelsk Wikipedia: Skriver både at røysene er datert til bronsealderen, 900–600 før Kristus, og lenger ned at nyere forskning viser at alle trolig er fra jernalderen.
• Marstrander (1976): Det meste av feltet er fra yngre romertid og eldre folkevandringstid, unntatt de vanskelig daterbare røysene på toppen av morenen. Trond Løken (1977) argumenterte for yngre jernalder.
• Rolfsen (2024): Feltet er fra både eldre og yngre jernalder, omtrent 200–1050 etter Kristus. Han viser også at den øverste røysa Marstrander gravde i, ligger for lavt til å være fra eldre bronsealder.

Det er altså en tydelig retning i forskningen: fra bronsealder mot jernalder. Men Rolfsen understreker selv at det trengs flere undersøkelser, og han foreslår at det først lages en egen kurve for landhevningen ved Mølen.

Gropene i toppen

Nesten alle de store røysene på Mølen har en eller flere groper i toppen. Norsk Wikipedia forklarer dem som spor etter plyndring eller såkalt haugbrot, der den døde ble fjernet av rituelle grunner. Rolfsen viser at spørsmålet er mer åpent. Både Kraft i 1840 og Lange i 1842 beskrev gropene, så de er i alle fall eldre enn moderne skattegraving. Augestad mente at de var bygd samtidig med røysene. Rolfsen viser til lignende «kraterrøyser» på Gotland og til forslaget om at gropene oppsto da en trekonstruksjon inne i røysa råtnet og falt sammen. Hans konklusjon er at gropene kan være et resultat av en bevisst byggemåte, men at noen røyser trolig også er plyndret. Spørsmålet er ikke løst.

Graver eller fuglefangst?

De små røysene er kanskje det mest gåtefulle på Mølen. De er bare ett til to meter i diameter og noen titalls centimeter høye, og de ligger på lange, rette rekker. Vestfold fylkeskommune skriver at rekkene er fra 40 til 220 meter lange, med tre til åtte meter mellom hver røys, og at overlappende rekker kan ha dekket over 600 meter.

I 1973 ble én av de små røysene gravd ut. Arkeologene fant en liten grop med sotet stein og noen steiner som så skjørbrente ut, og tolket det som en branngrav. Rolfsen har latt det svarte belegget analysere: det inneholdt verken trekull eller sporer og skyldes trolig sjøvann og forurenset nedbør. Rolfsen konkluderer med at grunnlaget for å kalle de små røysene branngraver er så svakt at det ikke kan tillegges vekt.

Hva er de da? I 2012 foreslo arkeologen Ragnar Orten Lie at de små røysene kan være fundamenter for stolper som holdt fangstnett for trekkfugl. Både SNL og Vestfold fylkeskommune omtaler forslaget. Fylkeskommunen viser til at jaktlitteratur helt tilbake til 1300-tallet beskriver fuglefangst med slike anlegg, og at rekkene ligger på tvers av trekkrutene for mange fuglearter og sperrer korteste vei mellom våtmarkene innenfor Mølen og det åpne havet. SNL nevner at tilsvarende rekker er kjent fra Lista. Mikkelsen skrev i 2014 at han syntes forklaringen var mer sannsynlig enn at rekkene er graver.

Ikke alle er overbevist. Rolfsen spurte Gunnar Numme ved Mølen ornitologiske stasjon, som mente at rekkenes retning virker lite hensiktsmessig: de står på langs av halvøya, mens fuglene oftest flyr lavt mot vinden ut over halvøya ved vestlig vind. Numme utelukket likevel ikke en sammenheng med fuglefangst. Rolfsen selv mener det er svært sannsynlig at de små røysene ikke er graver, og at de kan ha vært fundamenter for fangstanlegg. Han beklager at så mange ble fylt igjen på 1980-tallet.

En kongegrav?

Spørsmålet som har fått mest oppmerksomhet, er om en av ynglingekongene ligger her. SNL skriver at feltet har vært satt i sammenheng med ynglingeætten i Vestfold, og at det er en vanlig oppfatning at det er gravplassen til et regionalt herskerdynasti. Vestfold fylkeskommune skriver at enkelte historikere mener at en av vestfoldkongene fra Snorres Ynglingesaga kan ligge gravlagt her, og at slekter som rådde over handelsveien fra sjøen og opp Skiensvassdraget også kan ha gravlagt sine døde her.

Det er særlig kongen Øystein Fret det er snakk om. Visit Vestfold skriver at skalden Tjodolv fra Kvine i kvadet Ynglingatal forteller at Øystein ble gravlagt under steinhaugen på raets spiss, og at Øystein ble født rundt år 765. I så fall skulle haugen være fra tidlig på 800-tallet. Mikkelsen ga i 2014 ut en artikkel med tittelen «Mølen i Vestfold – gravsted for ynglingekongen Øystein Fret», og Løken skrev allerede i 1977 om Mølen som en «historisk identifikasjonsmulighet».

Men kildene sier ikke det samme. Ifølge engelsk Wikipedia og P.A. Munchs Det norske Folks Historie forteller Snorre i Ynglingesaga at Øystein ble slått over bord av en seilbom på vei hjem fra et tokt til Varna på østsiden av Oslofjorden, og at han ble hauglagt på Borre. SNL påpeker at både Mølen og Borre ligger ved enden av raet, så «raets spiss» kan tolkes begge veier. Engelsk Wikipedia sier at historikere og arkeologer har diskutert om Øystein ligger på Mølen. Ingen røys på Mølen er knyttet til ham med funn, og det er heller ikke funnet noe i røysene som kan dateres til 800-tallet. Spørsmålet er dermed en tolkning av gamle kvad, ikke et arkeologisk faktum.

Kampen om Mølen og vernet

At gravfeltet fortsatt ligger her, er ikke en selvfølge. Rolfsen skriver at det i 1930-årene var en kamp for å bevare Mølen-halvøya, og at den endte med at gravfeltet ble bevart og at det meste av halvøya i dag eies av staten ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Engelsk Wikipedia skriver at røysene ble kjøpt av Universitetets Oldsaksamling. Rolfsen nevner at røyser ble fjernet ved industrielt uttak av stein på 1930-tallet, og fylkeskommunens rapport om fuglefangst viser at det lå et steinverk eller grusverk midt i feltet, der det i dag ikke ligger røyser. I 1938 ga Norsk Arkeologisk Selskap ut heftet Mølen i Brunlanes, skrevet av A.W. Brøgger og to medforfattere.

Engelsk Wikipedia skriver at Mølen først ble vernet i 1939 på grunn av gravrøysene, og at området fikk et nytt vern i 1970 på grunn av fuglelivet. Lovdata viser at fuglevernet som gjelder i dag, er Mølen fuglefredningsområde, opprettet ved kongelig resolusjon 2. oktober 1981 etter naturvernloven. Rolfsen oppgir også 1981. Vi har ikke funnet et vernevedtak fra 1970 i Lovdata. Gravrøysene er i dag automatisk fredete etter kulturminneloven.

Ifølge forskriften dekker fuglefredningsområdet omtrent 6280 dekar, nesten alt sjø, fra Værvågen og Mølen rundt til Oddane og ut til Store Arøya og Lamøya. Formålet er å verne et rikt fugleliv og bevare et viktig trekk- og overvintringsområde for vannfugl, særlig for dykkender som overvintrer. I området er jakt og fangst forbudt, og hunder må ikke slippes løs.

Geoparken

I juni 2008 åpnet statsråd Dag Terje Andersen Nordens første UNESCO-geopark på Mølen, ifølge norsk Wikipedia. Parken heter Gea Norvegica og omfatter i dag kommunene Larvik, Kragerø, Bamble, Porsgrunn, Skien, Siljan og Nome.

Ved parkeringsplassen står det informasjonstavler om kulturminnene og geologien, og langs stien ned mot gravfeltet er det en utstilling om natur- og kulturarven, ifølge Vestfold fylkeskommune. Geoparkens steinutstilling viser et utvalg bergarter som er plukket opp på Mølen, sortert etter hvor de kommer fra. Ifølge Geofunn ligger den omtrent hundre meter bortover hovedstien fra parkeringsplassen.

Fuglene

For ornitologer er Mølen et av de mest kjente stedene i landet. BirdLife Norge, avdeling Vestfold, skriver at Mølen i flere tiår har vært rangert blant Norges ypperste fuglelokaliteter. Den strategiske plasseringen ut mot Skagerrak gjør at kystlinjen leder store mengder trekkfugl hit. Særlig høsttrekket er stort. I september og oktober kan opp mot hundre tusen fugler passere i løpet av morgentimene på gode dager, og rundt hundre arter på én dag er mulig.

Tallene varierer her også. Mølen ornitologiske stasjon og BirdLife skriver at rundt 320 arter er registrert på Mølen, og BirdLife skriver at nær 100 av dem er funnet hekkende. Norsk Wikipedia oppgir 316 arter per februar 2010. Engelsk Wikipedia skriver at 310 arter ble sett fra 1976 til 1990 og 320 per 1995, og at 1,5 millioner fugler passerer Mølen hvert år. Det siste tallet har vi ikke funnet i andre kilder. Numme ved fuglestasjonen anslo overfor Rolfsen at mellom 100 000 og 250 000 trekkende fugler passerer om høsten, og at rundt 200 arter registreres hvert år. I 2022 ble det ifølge stasjonens årsrapport sett 221 arter.

Mølen ornitologiske stasjon

Fuglestasjonen har eget stasjonsbygg omtrent 50 meter øst for parkeringsplassen. De første undersøkelsene av fuglelivet startet i 1968. Om stiftelsesåret er kildene ikke enige. Stasjonens egen nettside oppgir 1976 i én tekst og 1981 i en annen, mens BirdLife skriver at stasjonen ble opprettet i 1976. Stasjonen driver ringmerking og trekktellinger, og skriver at det ringmerkes omtrent 4000–5000 fugler i året. I 2022 ble 3720 fugler ringmerket, flest trepiplerker, rødstruper og munker. BirdLife oppga at det til sammen var ringmerket 160 000 fugler her per 2004.

Lista over sjeldne fugler som er sett her, er lang. Stasjonen nevner blant annet fregattfugl, svartstork, ørnvåk og franklinmåke. Stasjonen trekker også fram Helgeroafjorden som et viktig område for overvintrende vannfugl som sjøorre og svartand, Nevlungstranda i øst som et brakkvannsområde med tangstrand og takrør, og Sørskogen, en vernet blandingsskog like bak.

Om våren er det ifølge BirdLife særlig fra midten av mai og inn i juni at sjeldenhetene dukker opp.

Planter, beite og gjengroing

Engelsk Wikipedia nevner blant annet einer, slåpetorn, blodstorkenebb og røsslyng blant vanlige planter på Mølen.

Landskapet er i endring. Rolfsen skriver at deler av gravfeltet begynte å gro igjen på 1960-tallet, hovedsakelig fordi kyr ikke lenger beitet i utmarka. I dag er flere røyser helt eller delvis dekket av kratt, og han kaller gjengroingen den største trusselen mot mangfoldet på Mølen. Høsten 2024 startet Vestfold fylkeskommune et prøveprosjekt med kystgeit på Mølen. Fylkeskommunen forklarer at geitene liker kratt og løv og derfor passer til den høye vegetasjonen som har vokst opp de siste tiårene. Også Larvik kommunes kulturminneplan nevner geitene.

Oljen fra «Full City»

Natt til 31. juli 2009 grunnstøtte lasteskipet «Full City» ved Såstein utenfor Langesund, og oljen nådde raskt Brunlanes-kysten. NRK skrev i 2010 at rundt 200 steder fra Mølen til Risør ble tilsølt, og at Mølen og Stråholmen var de viktigste områdene for opprenskingen. Fem år etter skrev Østlands-Posten at Bellona var fornøyd med at tilsølingen ikke hadde gitt varige skader på natur eller liv i sjøen.

Oddane fort

Like øst for Mølen, på neset sørvest for Nevlunghavn, ligger Oddane fort. Vestfold fylkeskommune beskriver det som det best bevarte tyskbygde kystfortet i Norge. Byggingen startet i april 1941 med rundt 300 mann, og sovjetiske krigsfanger fortsatte arbeidet da de kom hit i 1942. SNL skriver at fortet skulle kontrollere trafikken inn mot Grenland, og at okkupasjonsmakten bygde rundt 50 bygninger, mange kamuflert i terrenget eller forkledd som vanlige hus.

Etter krigen overtok det norske kystartilleriet. Fortet het først Nevlunghavn, men fikk navnet Oddane fort på 1950-tallet, ifølge SNL. Her er kildene uenige om slutten: Vestfold fylkeskommune skriver at Heimevernet overtok i 1949 og at fortet gikk ut av militær bruk i 2001, mens SNL skriver at Heimevernet bemannet det fra slutten av 1940-årene, at det ble foreslått nedlagt som kystfort i 1993, og at det ble endelig nedlagt som militært anlegg i 2005. Fortet ble fredet i 2015. SNL kaller det landets eneste komplett bevarte kystfort med anlegg fra andre verdenskrig til etter den kalde krigen.

SNL forteller også historien om gårdbrukeren som eide neset. Familien måtte flytte på kort varsel i 1941, og tyskerne rev det meste av gården. Etter krigen ville Forsvaret beholde området, og familien fikk ikke flytte hjem; først etter en tid fikk de tilbake våningshuset og en liten del av eiendommen. Området er derfor ikke åpent for allmennheten, men det arrangeres guidede turer etter avtale med Forsvarsbygg.

Hva du kan se og gjøre her i dag

De fleste starter ved parkeringsplassen ved enden av Mølenveien. Herfra går stien gjennom kratt forbi geoparkens steinutstilling og ut på rullesteinsstranda. Gå langs ryggen og se hvordan røysene ligger i terrassene. Flere av de største ligger nede mot havet; Vestrøysa ligger lavest, og Skipsrøysa er størst. Den skipsformede steinlegningen er lav og lett å overse; se etter en spissoval ring av stein, nesten 20 meter lang. Mellom de store røysene kan du følge rekkene av små røyser og tenke over om de er graver eller rester etter fangstnett.

Fortsetter du østover, kommer du over på det mørke lavafjellet på Saltstein. Se etter de hvite prikkene i fjellet, askelagene mellom lavastrømmene og skuringsstripene fra isen. Herfra er det fin utsikt over Langesundsfjorden og mot Jomfruland. BirdLife anbefaler Saltstein som et godt sted å se sjøfugl på dager med sterk pålandsvind.

Kyststien går gjennom området. Norsk Wikipedia skriver at det er lettest å komme til Mølen ved å gå langs kyststien fra Nevlunghavn eller Helgeroa, og at stien er en del av Nordsjøløypa, en vandringsled på over 5000 kilometer langs kysten av Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, England og Skottland. Du kan kombinere turen med Nevlunghavn eller Helgeroa; Helgeroa-artikkelen forteller om slaget ved Nesjar, som etter noen kilder sto utenfor Mølen. Fra Nevlunghavn ser du også Tvistein fyr ute i havet.

Natur og landskap rundt

Mølen ligger der to landskap møtes. Innenfor raet ligger det flate jordbrukslandet i Brunlanes. Geoparken forklarer at den gode, sandrike jorda her er et resultat av den samme prosessen som skapte rullesteinsstranda: bølgene sorterte bort sand og leire fra morenen. Utenfor ligger Skagerrak. Rolfsen skriver at Langesundsrenna, som er rundt 400 meter dyp, går like utenfor Mølen.

Vest for Mølen ligger Fugløya, der det ifølge Dahlgren og Larsen finnes sandstein fra silur – mye eldre enn lavaen på Saltstein. Mot nord ligger Helgeroafjorden og øyene i Mølen fuglefredningsområde. Mot øst ligger Nevlungstranda, Sørskogen og Oddane. Vestfold fylkeskommune regner Mølen og Oddane fort som et utvalgt kulturmiljø med regional og nasjonal verneverdi.

Praktisk

Ifølge OpenStreetMap er parkeringsplassen ved enden av Mølenveien gratis og har grusdekke. Geofunn skriver at det er toalett og informasjonstavler her. Mølen kan besøkes hele året. Om sommeren er det flest folk, mens vår og høst er best for den som vil se trekkfugl. Om vinteren kan det være svært værhardt helt ute ved havet.

Rullesteinene er store og runde, og de ruller under føttene. Godt fottøy er nødvendig, og stranda er lite egnet for rullestol og barnevogn. Stiene inn fra parkeringsplassen er lettere å gå.

Gea Norvegica Geopark har satt opp enkle regler for besøkende:

• Hele området med rullestein og røyser er fredet.
• Det er forbudt å ta med seg stein.
• Det er forbudt å flytte på steiner i røysene, både de store og de små.
• Det er ikke lov å bygge varder, nye steinhauger eller solgroper.
• Bål er ikke tillatt, og du bør unngå engangsgriller.
• Hold hunden i bånd, og ikke bruk drone når det er andre folk i området.

Rolfsen skriver at turiststrømmen har ført til slitasje, med solgroper og levegger i røysene. Vis også hensyn til fuglene, særlig i hekketiden og når det ligger store flokker med sjøfugl utenfor.

Slik kommer du dit

Fra Larvik stasjon er det omtrent 16,5 kilometer med bil til parkeringsplassen på Mølen, og turen tar rundt 23 minutter, ifølge ruting i OpenStreetMap. Følg Brunlanesveien (fylkesvei 302) mot Helgeroa og Nevlunghavn, og ta av til høyre ved skiltet mot Mølen og geoparken; veien ender ved parkeringsplassen. Buss linje 81 går fra Larvik stasjon via Helgeroa til Nevlunghavn på rundt en halvtime, ifølge VKTs rutetabell fra 1. juli 2026, omtrent én gang i timen midt på dagen på hverdager. Fra holdeplassen i Nevlunghavn er det omtrent 2,3 kilometer, rundt en halvtime, å gå til parkeringsplassen; fra Helgeroa er det omtrent 3,5 kilometer, rundt tre kvarter. På sykkel er det omtrent 16 kilometer fra stasjonen, litt over en time. Du kjenner igjen Mølen på den brede, grå steinstranda og de store røysene av rullestein som tegner seg mot havet.

Hvorfor stedet er verdt en tur

Mølen er et av få steder der du kan stå på et stykke istidslandskap, en 300 millioner år gammel vulkan og et av landets største gravfelt på én og samme tur – og samtidig se trekkfuglene passere over hodet. Kildene er uenige om mye: hvor mange røyser det er, hvor høye de er, hvor gamle de er, og hva de små røysene var til. Men nettopp det gjør Mølen spennende. Forskningen har flyttet røysene fra bronsealderen til jernalderen i løpet av et halvt århundre, og de små steinhaugene som lenge ble regnet som graver, kan vise seg å være rester etter fuglefangst. Mølen er ikke ferdig utforsket. Ta deg god tid, la steinene ligge, og se deg rundt.

Kilder

• Mølen – Larvik og Mølen – arkeologisk (Frans-Arne Hedlund Stylegar) – Store norske leksikon. Neset, gravrøysene, største røys sju meter, fugleliv, geologi, Brunlanesvulkanen, ynglingeætten, Brøggers beskrivelse fra 1938, rekkene av små røyser og fuglefangst. Også SNL-artiklene Oddane fort (Erlend Hammer), Brunlanes og Larvik (raet og vernet sjøareal utenfor Mølen).
• Perry Rolfsen: «Gravfeltet på Mølen i Larvik – en saga i stein», Viking 89 (2024), s. 181–207. Antall røyser, eldre kart og beskrivelser (Kraft, Faye, Lange, Zeuthen), utgravningene 1905–2008, gropene, analysen av de små røysene, C14-dateringene, landhevning og stormen «Berit», kampen om Mølen på 1930-tallet, gjengroing og slitasje. Artikkelen viser blant annet til Marstrander (1976), Løken (1977), Lie (2012) og Mikkelsen (2014).
• Mølen og Oddane fort og Fuglefangst på Mølen – Vestfold fylkeskommune, kulturarv. Navnet, 250 graver, røysenes størrelse og alder, skipssetningen, vestfoldkongene, rekkene av små røyser, morenen, utstillingen, Oddane fort. Også rapporten Fuglefangst på kysten (PDF, Ragnar Orten Lie) og Beitedyr i fredete kulturmiljøer (kystgeit på Mølen fra høsten 2024).
• Forskrift om fredning for Mølen fuglefredningsområde, Brunlanes kommune, Vestfold – Lovdata (FOR-1981-10-02-4739). Areal, grenser, formål og bestemmelser.
• Mølen – Gea Norvegica UNESCO Global Geopark. Istiden, landhevningen, bergartene, flint, lavaen på Saltstein og reglene for besøkende. Også Mølen – Geofunn (adkomst, parkering, toalett og steinutstillingen).
• Mølen og Brunlanes vulkan – Vestfold Geologiforening (Henrik Heyer). Isstrømmene, rombeporfyr fra Holmestrand og Re, lavaen og kalkspaten.
• Sven Dahlgren og Alf Olav Larsen: «Minerals of the banalsite-stronalsite series in amygdules from the Brunlanes ultramafic volcanic series» (PDF), NAGS mineralsymposium 2012. Alder og sammensetning av Brunlanes-lavaene, Saltstein og Oddane, Fugløya.
• Om Mølen Ornitologiske Stasjon, Ringmerking på Mølen og Årsrapport 2022 – Mølen ornitologiske stasjon. Stasjonen, oppstartsår, artsantall, sjeldne arter, ringmerking.
• Mølen – BirdLife Norge, Vestfold. Fugletrekket vår og høst, artsantall, hekkende arter, ringmerking per 2004.
• Mølen (bokmål) og Mølen (engelsk) – Wikipedia. Navnet, raet, geoparken 2008, Saltstein, gravrøysene, fuglearter, kyststien og Nordsjøløypa, vern 1939 og 1970, planter, «Full City». Også Eystein Halfdansson (engelsk Wikipedia).
• Vikingveien i Vestfold – Visit Vestfold. Ynglingatal og Øystein Fret, båtsetningen, datering 400–900 og yngre bronsealder.
• P.A. Munch: Det norske Folks Historie, om ynglingekongene på Vestfold – heimskringla.no. Snorres fortelling om Øysteins død og gravlegging på Borre.
• Plan for kulturminner og kulturmiljøer i Larvik kommune 2024–2040 (PDF) – Larvik kommune. Mølen og Oddane fort som kulturmiljø, folkevandringstid, skjøtsel og kystgeiter, Oddane fort fredet 2015.
• «– Oljen er borte om fem år» – NRK Vestfold og Telemark (21. april 2010), og «5 år siden «Full City»-forliset» – Østlands-Posten (31. juli 2014).
• Rutetabell Larvik fra 1. juli 2026 – VKT. Linje 81 Nordbyen – Larvik – Nevlunghavn.
• OpenStreetMap – kart, parkering og ruting (Larvik stasjon–Mølen parkering omtrent 16,5 km med bil og 16 km på sykkel; Nevlunghavn–Mølen omtrent 2,3 km og Helgeroa–Mølen omtrent 3,5 km til fots).
• Wikimedia Commons – bildene i artikkelen, se bildetekstene.

← Alle steder i Larvik · Steder · Til forsiden