Tvedalen

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Tvedalen er ei lita grend lengst vest i Larvik kommune, mellom Hallevannet og Mørjefjorden, nord for Helgeroa. Her bor det ikke mange, men under skogen ligger noe av det mest verdifulle fjellet i Norge. Tvedalen er hovedstedet for den lyse larvikitten, steinen med det blå fargespillet som selges over hele verden under navn som Blue Pearl og Lundhs Blue. Norges geologiske undersøkelse (NGU) kaller forekomsten her Norges viktigste natursteinsforekomst, og Wikipedia kaller steinindustrien i Tvedalen Norges største bergverk. I de samme bruddene har samlere og forskere funnet sjeldne mineraler, og noen av dem er funnet for første gang i verden nettopp her. Den som kjører gjennom dalen, ser åser med blanke skjæringer, store stabler av steinblokker og hauger av skrotstein. Dette er en artikkel om grenda, om steinen og om et landskap som industrien har formet i over hundre år.

Hvor

Grend i Brunlanes, lengst vest i Larvik kommune, mot Langangen og grensa til Porsgrunn. Ligger mellom Mørjefjorden i vest og Hallevannet i øst, nord for Helgeroa. Tvedalsveien går gjennom dalen

Type

Bygd og steinindustriområde med store dagbrudd for lys larvikitt (Tvedalstypen), utskipningshavn for skrotstein i Svartebukt og kjente funnsteder for sjeldne mineraler i syenittpegmatitt

Periode

Navnet er kjent fra 1398. Steinbrudd siden omkring 1890 ifølge Larvik kommune, eller fra begynnelsen av 1900-tallet ifølge NGU. De fleste bruddene som drives i dag, ble åpnet på 1960-tallet eller senere

Vern og plan

Store deler er regulert til steinindustri i reguleringsplanen «Tvedalen steinindustri» fra 19. desember 1996. NGU har vurdert forekomsten som av internasjonal betydning. Ligger i Gea Norvegica UNESCO Global Geopark

Koordinater

NGUs markeringspunkt for forekomsten: 59,0384°N 9,8569°Ø. Tvedalen gamle skole: omtrent 59,0320°N 9,8558°Ø (OpenStreetMap)

Adkomst

Med bil fra Larvik stasjon omtrent 17 kilometer og rundt 20 minutter til Tvedalen gamle skole. Buss linje 81 fra Larvik stasjon til Helgeroa tar rundt 24 minutter. Derfra er det omtrent 6–7 kilometer videre nordover, uten buss, rundt 1 time og 20 minutter til fots eller en snau halvtime på sykkel

Grenda mellom fjorden og vannet

Store norske leksikon beskriver Tvedalen som ei grend lengst vest i Larvik kommune, mot fjorden Langangen og mot Porsgrunn kommune i Telemark. Larvik kommune plasserer den på samme måte, men med andre stikkord: Tvedalen ligger nord for Helgeroa, mellom Mørjefjorden og Hallevannet. Begge beskrivelsene stemmer. Mørjefjorden er en arm av Langesundsfjorden, og Langangen ligger lenger nord.

Kommunen beskriver området som skog med litt dyrket mark nede på flatene og lite bebyggelse. Landskapet er kupert, med mange store åser. Det er nettopp åsene som er viktige for steinindustrien. NGU forklarer at larvikitten i Tvedalen danner relativt høye åspartier med flere småtopper, og at det er der fjellet oftest er helt nok til at man kan ta ut store blokker. I dalsøkkene er fjellet mer oppsprukket. Derfor ligger bruddene oppe i åsene, og derfor er det åsene som blir borte når bruddene vokser.

Vannet fra bruddene renner flere veier. Ifølge kommunedelplanen for steinressurser drenerer bruddene hovedsakelig til Mørjefjorden gjennom Mørjebekken, Askedalsbekken og Tvedalsbekken. Tvedalsbekken renner gjennom Torpevannet før den når fjorden. Noen av de østligste bruddene har avrenning mot Hallevannet og videre gjennom Bergselva til sjøen.

Grenda ligger innenfor Raet, den store morenen fra istiden som går gjennom Vestfold. Kommunen skriver at det i de laveste delene av Tvedalen er innslag av marine sedimenter, altså avleiringer fra den tiden havet sto høyere enn i dag. Høyere opp er det morene og bart fjell.

Navnet og den gamle bygda

Wikipedia oppgir at Tvedalen lokalt uttales omtrent «Tvæidarn». Ifølge den samme artikkelen kommer navnet fra gammelnorsk Thveiadalr, som tolkes som «den utskilte dalgården». Navnet er skrevet på mange måter opp gjennom århundrene: Bwæitdalæ i 1398, Twetedall i 1528, Tuedall fra 1593 og Thuedalle fra 1664. Fra 1723 ble navnet skrevet Tveitdalen, men etter hvert gikk flere over til den enklere formen Tvedalen. Begge formene lever videre. Store norske leksikon bruker Tvedalen i artikkelen om grenda, men skriver «Tveidalen» i artikkelen om larvikitt. Larvik kommune skriver Tvedalen, men kaller veien gjennom dalen «Tveidalsveien» noen steder i samme plan. I OpenStreetMap heter veien Tvedalsveien.

Wikipedia skriver at Tvedalen kan ha vært bosatt helt siden steinalderen, men formulerer det som en mulighet og ikke som noe som er påvist. Vi har ikke funnet kilder som sier mer om de eldste bosetningene.

Om den nyere bygda vet vi litt mer. Fram til 1960 var det skole i Tvedalen. Wikipedia forteller at skolen var så liten at første til sjette klasse gikk annenhver dag. Skoletomta er i dag lekeplass med ballbane, husker, sklier og klatrestativ. Den ble drenert og fikk nye lekeapparater i 2008, og plassen kan leies til arrangementer. Bygningen er merket som «Tvedalen gamle skole» i OpenStreetMap. Før 1980 hadde Tvedalen også butikk, bussforbindelse og poståpneri. Alt dette er borte nå. Det som er igjen, er en spredt bebyggelse langs veien, skogen, gårdene og steinindustrien.

En stein med blått lys

For å forstå hvorfor Tvedalen er viktig, må man forstå steinen. Larvikitt er en dypbergart, altså en bergart som har størknet langt nede i jordskorpen. Store norske leksikon beskriver den som en monzonitt eller syenitt som hovedsakelig består av alkalifeltspat og plagioklas, med noe augitt, brun amfibol og biotitt. Noen typer har litt kvarts, andre litt nefelin. Larvikitten er knyttet til Oslofeltet, og SNL skriver at den særlig finnes langs kysten mellom Tønsberg og Langesundsfjorden.

Det som gjør steinen berømt, er fargespillet. Når larvikitt blir polert, lyser feltspatkrystallene blått eller sølvaktig når lyset treffer dem fra riktig vinkel. NGU forklarer at feltspatkrystallene inneholder mikroskopiske lameller av plagioklas og kalifeltspat i veksling, og at lyset brytes i disse lamellene. Effekten kalles schiller-effekt. Wikipedia påpeker at mange har forvekslet dette med fargespillet i mineralet labradoritt, som ligner, men har en annen årsak. Forvekslingen har satt spor i navnene. Larvikitt har i lang tid blitt solgt som «labrador», og SNL skriver at handelsnavnet fortsatt er labrador.

Navnet larvikitt kommer fra geologen Waldemar Christopher Brøgger, som beskrev bergarten i 1890 og kalte den opp etter byen Larvik. NGU-geologen Tom Heldal og medforfatterne skriver i en artikkel fra 2008 at Brøgger først brukte formen «laurvikite», etter byens gamle navn Laurvik.

Hvor gammel er steinen?

Her spriker tallene i kildene. Gea Norvegica Geopark skriver at larvikitten størknet i tidlig perm, for omkring 298–293 millioner år siden, om lag 30 kilometer under overflaten. Et oppslag i Østlands-Posten fra 2014 sier at larvikitten er «ca. 270 millioner år gammel». Bildet av Blue Pearl nedenfor er i bildebeskrivelsen merket med 292–298 millioner år. NGU nøyer seg i faktaarket med å si at forekomsten er fra perm. Vi legger mest vekt på geoparkens tall, som stemmer best med de andre fagkildene, men aldersanslaget fra 2014 viser hvor mye slike tall kan variere i omtaler.

Tvedalstypen

Larvikitt er ikke én stein, men mange. Heldal og medforfatterne beskriver larvikittkomplekset som en serie halvsirkelformede inntrengninger av magma, der de eldste ligger i øst og de yngste i vest. Geologen Petersen foreslo på 1970-tallet åtte slike ringfragmenter. I øst finnes larvikitt med litt kvarts, mens den mot vest får mer nefelin og går over i lardalitt og nefelinsyenitt. Tvedalen ligger i den vestlige delen.

NGU har kartlagt 14 typer larvikitt mellom Sandefjord og Porsgrunn. Typen i Tvedalen kalles Tvedalstypen. Ifølge NGU har den grå til lys grå grunnfarge og et fargespill som er dominert av blått, med god til meget kraftig intensitet. Feltspatkrystallene blir opptil 3 centimeter store og ligger stort sett parallelt. Det gir steinen en tydelig kløv, altså en retning den lettest deler seg i, og det er i dette planet fargespillet kommer best fram. I Tvedalen heller kløven rundt 80 grader mot nord-nordøst. Nord og sør for Tvedalstypen ligger Bassebutypen, som ifølge NGU har et svakere fargespill i lyseblått og sølv eller bronse.

Det er også en annen grunn til at steinen er ettertraktet. NGU skriver at Tvedalstypen regnes som meget holdbar, også utendørs i norsk klima, fordi feltspatkornene har uregelmessige korngrenser som binder dem godt sammen.

Fra Fuglevik til Tvedalen

Folk har brukt larvikitt lenge. Larvik kommunes plan for steinressurser skriver at stein ble tatt ut allerede i bronsealderen til steinsetninger, bygdeborger og landemerker, og at larvikitt ble brukt til steinkirker på 1100-tallet. Wikipedia nevner også at bergarten er brukt i kirker siden middelalderen.

Heldal og medforfatterne har funnet det første skriftlige sporet etter tanken om å drive steinen kommersielt. Det er et brev fra oktober 1811, der en Ohlsen foreslår å ta ut larvikitt blant annet til et slott i København. Det skjedde likevel ingenting før 1884. Da startet Ferdinand Narvesen det første bruddet. Heldal skriver at det lå like ved Stavern, sørvest for Larvik. Kommunen er mer presis og skriver at bruddet lå på Narvesens egen eiendom i Fuglevik, helt sør i Brunlanes. Ifølge kommunen viste Narvesen steinen fram på verdensutstillingen i Liverpool i 1886, og den ble populær. Noen år senere anbefalte direktøren i NGU, Theodor Kjerulf, forekomstene av mørk larvikitt sørøst for Larvik, skriver Heldal.

Etter hvert ble det åpnet flere brudd i Brunlanes og Tjølling. Kommunen skriver at det i Brunlanes ble startet brudd rundt det første bruddet og i Tvedalen.

Når begynte driften i Tvedalen?

Kildene er ikke enige. Larvik kommune oppgir at Tvedalen har vært et steinbruddsområde siden omkring 1890 og kaller det kommunens første og største steinbruddsområde. NGU skriver i faktaarket for forekomsten at den har vært i drift siden begynnelsen av 1900-tallet. Samme faktaark oppgir 1920 som året for «regulær drift» med flere brudd og ulike selskaper. Det kan være at det ble tatt ut stein i mindre skala før det ble fast drift, men det sier ikke kildene noe om. NGU skriver også at de fleste bruddene som er i drift i dag, ble åpnet på 1960-tallet eller senere. Aak-bruddet, langt vest i Tvedalen, beskrives som et av de eldste. Det ble gjenåpnet av Larvik Granite AS i 1987.

Fra meisel til diamantwire

Arbeidet i bruddene har endret seg mye. Kommunen beskriver hvordan de første steinarbeiderne på 1880-tallet brukte meisler og hammere. På 1920-tallet kom kompressorer og pressluftbor, og på 1950-tallet nytt sprengstoff og bor med hardmetall. Omtrent samtidig kom hjullasteren, som gjorde det lettere å flytte store blokker og mye skrot. Fram til 1970-tallet var hver arbeider langt på vei ansvarlig for hele jobben, fra å ta ut fjellet til å dele det i ferdige blokker. Hver mann hadde sin egen boremaskin.

Den største endringen kom med diamantwiresagen på 1980-tallet. En wire med diamantbiter sager seg gjennom fjellet, og det trengs mye mindre sprengstoff. Kommunen skriver at bruken av sprengstoff i primærproduksjonen trolig ble redusert med 90 prosent etter år 2000, og at produksjonen per årsverk økte med 300–400 prosent. Hver arbeider kan nå styre tre eller fire wiresager. NGU skriver at diamantwiresaging gir bedre utnyttelse av steinen og som regel bedre lønnsomhet enn boring og sprengning.

Selve metoden beskrives slik av kommunen: Store kubber sages løs fra fjellet og deles i skiver. Skivene deles i emner etter hvor de naturlige feilene i steinen ligger. Til slutt bores og kiles emnene til ferdige blokker for eksport. Nesten all videre bearbeiding skjer i utlandet. Kommunen skriver at industrien ikke ønsker å konkurrere med sine egne kunder.

Selskapene i dalen

Lenge var larvikittindustrien delt på mange små selskaper. Et notat fra Bergvesenet i 1986 lister opp rundt 20 bedrifter i Larvik-distriktet, blant dem Johs. Nilsen & Co., A/S Granit, Lundhs Labradoreksport, Treschow-Fritzøe, Saga Pearl og Blue Pearl. Notatet nevner at det da var drift i Vardåsen-området i Tvedalen. Kommunen skriver at det var 19 selskaper på 1980-tallet, men bare tre igjen da planen ble vedtatt i 2012: Lundhs AS, Larvik Granite AS og Saga Pearl AS.

Lundhs forteller selv at historien begynte med Alfred Lundh, som kom fra Sverige for mer enn hundre år siden for å lede en av de store steinbruddsbedriftene. Barnebarnet Thor Lundh startet Lundhs Labradoreksport i 1962. På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet etablerte Treschow-Fritzøe selskapet Fritzøe Blue Pearl AS. I 1996 slo familiene Lundh og Treschow sammen steinbruddsvirksomhetene sine i et 50–50-eierskap. Treschow-Fritzøe er det samme selskapet som vokste fram rundt jernverket på Langestrand, som vi har skrevet om i en egen artikkel.

Hvor mange selskaper og brudd som er i drift i dag, varierer mellom kildene og etter hvor gamle de er. NGUs faktaark, sist oppdatert i juli 2021, sier at det er 16 brudd i drift i Tvedalen med seks firmaer involvert. Kommunen skrev i 2012 at det var tre drivere igjen i Tvedalen. Wikipedia og et oppslag i Østlands-Posten fra 2014 nevner «et titalls bedrifter». Tallene måler ikke nødvendigvis det samme. NGU teller blant annet et brudd som deles med naboforekomsten og et brudd med prøvedrift.

Bruddene har egne navn. NGU nevner blant annet Aak, Vevja, Tuften, Arent og Bjørndalen, og bruddene ligger rundt Vardåsen. Tuften kalles også AS Granit, etter firmaet som drev det i mange år. NGU oppgir at Tuften har en årsproduksjon på 3500–5000 kubikkmeter salgbare blokker, og Arent 3000–4000. Steinen herfra selges under varianter av samme navn, for eksempel Blue Pearl LG, Blue Pearl GT og Blue Pearl LL. Kommunen nevner merkenavnene Lundhs Blue og Lundhs Silver fra Tvedalen, i tillegg til Blue Pearl fra Larvik Granite og Saga Pearl.

Norges største steinbruddsområde

Tvedalen er stor, men kildene beskriver størrelsen på ulike måter:

• Wikipedia og Østlands-Posten (2014) skriver at bedriftene dekker et område på 7000 dekar, og at bruddene i Tvedalen står for 70 prosent av steinbruddsarealet i Larvik-området.
• Kommunedelplanen for steinressurser (2012) oppgir 6400 dekar for Tvedalen i en tabell, inkludert brudd og skjermingsbelter. Et annet sted i samme plan står det at området er omtrent 8 kvadratkilometer.
• NGU skriver at forekomsten er rundt 3,5 kilometer lang og 2,5 kilometer bred.

Forskjellene kommer trolig av at kildene måler forskjellige ting: selve bruddene, hele det regulerte området eller hele forekomsten av stein. Uansett er det et svært område. Kommunen skriver at reguleringsplanen for Tvedalen steinindustriområde fra 1996 var den nest største reguleringsplanen som var laget i Norge. Bare reguleringsplanen for Gardermoen flyplass var større.

Mye skrot, lite blokk

Det mest overraskende med larvikittindustrien er hvor lite av fjellet som blir til salgbare blokker. NGU skriver at utnyttelsesgraden i Tvedalen oftest er under 10 prosent, selv i de beste partiene. Årsakene er pegmatittårer, ganger, omdannet stein, hvite stikk og sprekker. NGU regner med en vrakprosent på rundt 94, med variasjon mellom 90 og 98. Kommunen skriver at blokkandelen i Tvedalen og Malerød er mellom 3 og 5 prosent. NGU anslår at det årlig tas ut opp mot 60 000 kubikkmeter salgbare blokker i Tvedalen, og at det samlede uttaket av fjell blir rundt én million kubikkmeter.

En særegen feil i fjellet har fått sitt eget navn i Tvedalen. Steinarbeiderne kaller det «åpen kløv». Ifølge Heldal og NGU er det tynne sprekker som går parallelt med kløven nær overflaten. Heldal skriver at de oftest finnes i de øverste 5–15 meterne, NGU skriver de øverste 10–20 meterne. De tolkes som et resultat av at trykket i fjellet har lettet etter hvert som overflaten er slitt ned.

Reserver for flere hundre år

Heldal og medforfatterne anslo i 2008 at de kjente reservene av Tvedalstypen er mellom 7,5 og 15 millioner kubikkmeter. Med en produksjon på 40 000–50 000 kubikkmeter i året vil det rekke i 160 til 330 år. Kommunen gjengir dette som at Tvedalstypen kan drives i flere hundre år, mens den mørke larvikitten på Klåstad i Tjølling kanskje bare rekker i 30–50 år med dagens grenser.

Arbeidsplasser og eksport

SNL skriver at larvikitt sto for litt over halvparten av salgsverdien og 85 prosent av eksportverdien av all naturstein i Norge i 2022, og at om lag 200 personer arbeider med produksjon og salg. Kommunen oppga rundt 250 direkte ansatte i 2009, og mellom 200 og 400 indirekte arbeidsplasser. Østlands-Posten skrev i 2014 at steinbruddene i Larvik-området hadde 400 arbeidsplasser. Tallene gjelder hele larvikittindustrien, ikke bare Tvedalen.

Blokkene fra Tvedalen kjøres med lastebil til Larvik havn. Kommunen beskriver ruten slik: Fra Tvedalen sørover til Fv. 302, videre til Farriseidet, så E18 til Bommestad og Elveveien ned til havna. Kommunen skriver også at de tradisjonelle markedene har vært Italia, Frankrike, Tyskland, England og Skottland, at det meste har gått til Italia de siste tiårene, og at Spania og Kina har kommet til.

Svartebukt – havna for skrotsteinen

Skrotsteinen går en annen vei. Ved Mørjefjorden, vest for bruddene, ligger Svartebukt havn. Ifølge Larvik havn har havna to pirer og omtrent 15 dekar havneareal. Steinen herfra brukes hovedsakelig til tiltak i sjø, som havneutbygging, vindparker og tildekking av rør og kabler. Kommunen beskriver Svartebukt som en utskipningshavn for skrotstein der det er lov å sortere og mellomlagre stein, men ikke å knuse den. Kommunen nevner også at det skipes ut noe tørrmurstein fra Kastet.

Hvor mye som skipes ut, varierer mye. Wikipedia og Østlands-Posten (2014) oppgir omkring 400 000 tonn skrotstein i året. Østlands-Posten skrev i november 2024 at lasteskipet MV Bay Pearl skulle lastes med 38 000 tonn overskuddsstein over sju dager, og at det var det første ordinære anløpet på to år. Det tyder på at utskipningen har gått i perioder. Nettsiden svartebukt.no viser at det i 2026 har vært jevnlige anløp med lasteskip og lektere, og at det gjelder egne regler for driftstider om sommeren, fra 15. mai til 15. september.

Sjeldne mineraler i pegmatittene

Det som er et problem for steinindustrien, er en gave for mineralsamlere. Pegmatitter er årer og lommer av svært grovkornet stein som dannes sent når magmaen størkner. I larvikitten kalles de syenittpegmatitter. Heldal og medforfatterne skriver at pegmatittene er særlig vanlige langs kanten av larvikittkomplekset og spesielt i den vestlige delen, vest og sør for Langangen. Det er her Tvedalen ligger. De viser til at området er typelokalitet for grunnstoffet thorium og mineralet thoritt, og at Jöns Jacob Berzelius (1829) og Brøgger (1890) tidlig knyttet thorium til pegmatittene. Brøggers store verk fra 1890 om mineralene i syenittpegmatittgangene står fortsatt i litteraturlisten til SNL-artikkelen om larvikitt.

Store norske leksikon nevner hingganitt, hydrocerussitt og leadhillitt blant de sjeldne mineralene i Tvedalen. Flere mineraler er beskrevet for første gang i verden fra bruddene her:

• Tvedalitt er oppkalt etter Tvedalen. Mineralet ble beskrevet i tidsskriftet American Mineralogist i 1992 av Alf Olav Larsen og Arne Åsheim fra Norsk Hydros forskningssenter i Porsgrunn, Gunnar Raade fra Mineralogisk-Geologisk Museum i Oslo og Johan Taftø fra Universitetet i Oslo. Det er et kalsium-mangan-beryllium-silikat som opptrer som kremhvite til lyst beige kuler på opptil 3 millimeter i hulrom i en nefelinsyenittpegmatitt i Vevja-bruddet. Kulene er alltid dekket av en skorpe av mineralet chiavennitt. Typematerialet er oppbevart ved Universitetet i Oslo, ifølge Mindat.
• Peterandresenitt ble godkjent som nytt mineral av Den internasjonale mineralogiske foreningen (IMA) i 2013 og beskrevet i European Journal of Mineralogy i 2014. Typelokaliteten er AS Granit-bruddet ved Tuften. Ifølge Handbook of Mineralogy er mineralet oppkalt etter den norske mineralsamleren Peter Andresen (født 1971), som fant det. Wikipedia beskriver det som det første kjente naturlige heksaniobatet, et mineral med en spesiell type niobium-oksygen-gruppe kalt Lindqvist-ion.

Peter Andresen har også skrevet om pegmatitten i AS Granit-bruddet i rapportene fra Norsk Mineralsymposium. Ifølge søkeresultater fra disse rapportene ble pegmatitten tatt ut hovedsakelig i 2009, og de siste restene forsvant høsten 2010. Den inneholdt blant annet gedigent bly, altså rent metallisk bly, og mineralet hambergitt. En senere rapport fra 2020 omtaler sølv, sølvmineraler og store mengder hambergitt fra en pegmatittgang i samme brudd. Vi har ikke fått lest disse rapportene i sin helhet, så detaljene bør sjekkes i originalene.

Eksempelet viser noe typisk for Tvedalen: Pegmatittene blir synlige når bruddene går framover, og så forsvinner de igjen når fjellet tas ut. Mange av funnene er derfor gjort i korte perioder. Mindat oppgir for eksempel 15 godkjente mineraler fra Røyås-bruddet alene.

Steiner fra Tvedalen finnes også i museer utenfor Norge. Mineralogisk museum i Würzburg i Tyskland stiller ut en nefelinsyenittpegmatitt med mineralet wöhleritt fra Tvedalen, og en prøve med kankrinitt og egirinaugitt fra samme sted.

Nasjonalbergarten

I februar 2008 ble larvikitt kåret til Norges nasjonalbergart. Wikipedia forteller at en fagjury plukket ut ti kandidater blant 50 bergarter, og at det deretter var folkeavstemning. Da avstemningen ble avsluttet 18. januar 2008, hadde larvikitt fått 40 prosent av stemmene. Kåringen ble presentert i forbindelse med NGUs 150-årsjubileum 6. februar 2008.

Larvikitt fra Larvik-området finnes i bygninger over store deler av verden, men kildene sier ikke alltid hvilket brudd steinen kommer fra. NGU nevner noen eksempler der det er brukt Tvedalstypen:

• Fasaden på Ford-komplekset i Detroit og hovedkontoret til Mercedes-Benz i København
• Moskeen til sultanen av Brunei
• Fasaden og søylene på Den Norske Banks bygning i Larvik
• Fasadene på Barclays Bank og Glaxo Wellcome-bygningen i Aten. NGU skriver at steinen til Barclays kom fra Aak-bruddet, og at Glaxo Wellcome fikk bleket stein fra samme brudd.
• Gulvfliser og dekorasjon i Larvik Museum og interiørdetaljer i Mercedes-Benz-biler

Wikipedia nevner også FN-bygningen i New York, Universitetsbiblioteket i Oslo, Galeries Lafayette i Paris, Harrods i London og Burj al Arab i Dubai, men uten å si hvilke brudd steinen kom fra. Her spriker kildene litt. Østlands-Posten (2014) nevner Burj al Arab, mens Lundhs på sine egne nettsider i dag nevner Burj Khalifa i Dubai. Vi har ikke kunnet avgjøre om det gjelder ett av byggene eller begge.

Mange har sett larvikitt uten å vite det. Steinen har vært mye brukt til gravsteiner, og NGU skriver at Tvedalstypen de siste årene har vært spesielt populær til kjøkkenbenker.

Flyulykken i 2021

Tirsdag 23. november 2021 styrtet et skolefly i Tvedalen-området. Ifølge Statens havarikommisjon var flyet en Diamond DA 42 NG fra Pilot Flight Academy, som hadde tatt av fra Sandefjord lufthavn Torp. Etter rundt 23 minutter, under trening på sakteflyging i omtrent 3600 fot over bakken, kom flyet ut av kontroll, gikk i spinn og havarerte. Alle tre om bord omkom: instruktøren Goran Neskovic og elevene Filip August Müller Frich og Eirik Paulsen, ifølge NRK.

Kildene beskriver ulykkesstedet litt ulikt. Havarikommisjonen skriver at flyet havarerte i et skogsområde i Askedalsåsane i Larvik kommune, omtrent 8 kilometer vest-nordvest for Larvik. Wikipedia skriver at flyet styrtet i en fjellvegg i Tvedalen nord for Helgeroa, og artikkelen om Tvedalen nevner en fjellvegg ved Vestmunnvannet. Lokalavisa Porsgrunns Dagblad skrev samme dag at flyet styrtet ved Vestmunnvannet, ikke langt fra grensa til Porsgrunn. Havarikommisjonen fant ingen feil ved flyet som kunne forklare hvorfor det kom ut av kontroll, men kunne ikke utelukke tekniske feil. Kommisjonen anbefalte at EUs flysikkerhetsbyrå vurderer kravene til instruktørers trening i å unngå og komme ut av spinn.

Natur og landskap rundt

Tvedalen er omgitt av vann. I øst ligger Hallevannet. Kommunen omtaler det som reservedrikkevannskilde og som et viktig område for rekreasjon og friluftsliv, og det er en del av grunnen til at kommunen ikke vil at bruddene skal vokse østover. Vestmovannet, som kommunen regner som en del av Hallevannet, ligger nord for bruddene. Kommunen skriver at bruddene ikke skal bryte gjennom åssilhuetten mot Vestmovannet, fordi det vil ødelegge landskapet og friluftsopplevelsen. På kart og i nyhetsoppslag brukes navnet Vestmunnvannet om det samme vannet. Ved nordenden av vannet ligger kulturlandskapet Vestmoen, som er registrert som verdifullt kulturlandskap.

Sør for bruddene ligger Torpevannet, med en campingplass rundt én kilometer sør for planområdet. Kommunen skriver at Torpevannet brukes som badevann av folk fra Larvik, turister og campinggjester, men også at vannet til tider har vært sterkt forurenset av utslipp fra steinindustrien. Kommunen har fått laget flere rapporter fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og NVE om avrenning og slam fra bruddene. I vest går skogen ned mot hytter langs Mørjefjorden.

Skogen rundt bruddene er leveområde for vilt. Kommunen skriver at det er mye skog i Tvedalen, slik at elg, hjort og rådyr har store områder å bevege seg i, og at det er registrert et elgtrekk i nord-sør-retning ved Aares i den sørlige delen av området.

Bruddene synes på lang avstand. Kommunen skriver at det å fjerne de høyeste åsene i Tvedalen kan sees helt fra Mølen, Langesund og Stathelle.

Hva du ser her i dag

Tvedalen er ikke en severdighet med skilt, besøkssenter og parkeringsplass. Det er et arbeidende industriområde. Det du kan oppleve, er landskapet sett fra veien: åsene med blanke, sagde skjæringer, store stabler av rektangulære blokker som venter på transport, og hauger av skrotstein. Heldal og medforfatterne har med et bilde av nettopp en slik blokkstabel i Tvedalen i artikkelen sin fra 2008. Langs veien ligger også spredte gårder, skog og den gamle skoletomta.

Bruddene er private og stengt for publikum. Kommunen skriver at det er viktig at alle brudd, også nedlagte, er sikret slik at barn og turgåere ikke faller ned. Bruddveggene kan være mange meter høye, og det går tunge maskiner og lastebiler i området. Ikke gå inn i bruddene, og ikke klatre på steinhaugene. Vil du samle mineraler, må du avtale det med den som driver bruddet.

Tvedalen ligger i Gea Norvegica UNESCO Global Geopark, som omfatter kommunene Kragerø, Bamble, Porsgrunn, Skien, Siljan, Nome og Larvik. Geoparken trekker fram larvikitten som en av de viktigste bergartene i området og skriver at det fineste blå fargespillet finnes mellom Tjølling og Tvedalen. Vil du se fargespillet på nært hold uten å gå inn i et brudd, kan du se etter polert larvikitt på fasader, trapper og gravsteiner i Larvik.

Praktisk

Tvedalsveien går gjennom grenda mellom Helgeroa og Langangen. Vi har ikke funnet opplysninger om parkering for besøkende, og veiene inn til bruddene er for industrien. Stopp bare der det er trygt og lovlig, og vær oppmerksom på lastebiler med steinblokker. Kommunen skriver at bruddene i hovedsak drives på dagtid på vanlige arbeidsdager, og da er det mest trafikk. Tvedalen har ingen butikk eller kafé. Nærmeste tettsted med servering og butikk er Helgeroa. Landskapet langs veien kan oppleves fra bilen eller sykkelen, og stoppene langs veien er stort sett flate, men utenfor veien er terrenget kupert og ulendt.

Slik kommer du dit

Fra Larvik stasjon er det omtrent 17 kilometer med bil til Tvedalen gamle skole, rundt 20 minutter. Du kjører vestover mot Helgeroa og tar av nordover på Tvedalsveien. Det går ikke buss gjennom Tvedalen. Buss linje 81 mot Nevlunghavn går fra Larvik stasjon til Helgeroa på rundt 24 minutter, ifølge VKTs rutetabell fra 1. juli 2026, omtrent én gang i timen midt på dagen og oftere morgen og ettermiddag. Fra Helgeroa er det omtrent 6–7 kilometer nordover til den gamle skolen, rundt 1 time og 20 minutter til fots eller en snau halvtime på sykkel. Hele veien fra Larvik stasjon på sykkel er omtrent 15 kilometer, rundt en time. Du kjenner igjen Tvedalen på de skogkledde åsene med lyse, sagde fjellskjæringer og store stabler av grå steinblokker langs veien.

Hvorfor stedet er verdt en tur

Tvedalen er ikke pen på samme måte som skjærgården ved Nevlunghavn eller Bøkeskogen i Larvik. Men få steder i Norge viser så tydelig hvordan geologi, industri og landskap henger sammen. Her ble det for nesten 300 millioner år siden dannet en stein som ifølge en analyse fra steinindustrien, gjengitt av kommunen, ikke finnes drivverdig noe annet sted i verden. Den har gitt arbeid i over hundre år, den er sendt til fasader i Detroit, Aten og Brunei, og den er kåret til Norges nasjonalbergart. Samtidig er åsene i ferd med å forsvinne, nitti prosent eller mer av fjellet blir til skrot, og vannene rundt skal beskyttes mot avrenning. Kildene er ikke enige om når driften begynte, hvor stort området er eller hvor mange selskaper som er her. Men de er enige om det viktigste: Det er i Tvedalen den lyse, blå larvikitten hentes ut.

Kilder

• Tvedalen – Store norske leksikon (Lars Mæhlum). Plassering mot Langangen og Porsgrunn, steinindustri, Blue Pearl, hingganitt, hydrocerussitt og leadhillitt.
• larvikitt – Store norske leksikon (Gunnar Raade, Svein Askheim, Lars Mæhlum). Mineralinnhold, utbredelse, handelsnavnet labrador, Blue Pearl fra «Tveidalen», eksporttall 2022, sysselsetting, nasjonalbergart 2008.
• Faktaark for forekomstområde Tvedalen (709-636) – Norges geologiske undersøkelse, Natursteinsdatabasen (sist oppdatert 8. juli 2021). Drift fra begynnelsen av 1900-tallet og 1920, bruddene fra 1960-tallet, størrelse, 16 brudd og 6 firmaer, uttak, vrakprosent, Tvedalstypen og Bassebutypen, åpen kløv, holdbarhet, brukseksempler, beliggenhet og underlokalitetene Aak, Vevja, Tuften og Arent.
• «National treasure of global significance. Dimension-stone deposits in larvikite, Oslo igneous province, Norway» (PDF) – Tom Heldal, Idunn Kjølle, Gurli B. Meyer og Sven Dahlgren, NGU Special Publication 11 (2008). Brøgger og «laurvikite», brevet fra 1811, Narvesen 1884, Kjerulf, ringstrukturene, pegmatittene og thorium, åpen kløv, reserveanslag.
• Kommunedelplan for steinressurser 2012–2024 – Larvik kommune, med planbeskrivelse med konsekvensutredning (PDF). Historikk, Fuglevik og Liverpool 1886, Tvedalen ca. 1890, driftsformer, sysselsetting, selskaper og merkenavn, arealer, reguleringsplanen fra 1996, transport, Svartebukt, avrenning, Hallevannet, Vestmovannet, Torpevannet, vilt og landskap. Også planprogrammet for rulleringen (vedtatt 11. juni 2026).
• Tvedalen, Larvikitt og Larvik-ulykken – Wikipedia (bokmål). Uttale og navneformer, skolen, butikk og poståpneri, areal og skrotstein, nasjonalbergartkåringen, bygninger med larvikitt, ulykken i 2021. Også engelsk Wikipedia: Peterandresenite.
• «Tvedalen og Malerød steinbrudd» – Østlands-Posten (2014). Lundhs, arealet på 7000 dekar, 400 arbeidsplasser, Svartebukt, alder «ca. 270 millioner år», bygninger. Og «Laster 38.000 tonn skrotstein – første ordinære anløp på to år» – Østlands-Posten (16. november 2024).
• Larvikite – Gea Norvegica UNESCO Global Geopark. Alder 298–293 millioner år, dannelsesdyp, schiller-effekten, fargespillet mellom Tjølling og Tvedalen, geoparkens kommuner.
• Vår historie og Tvedalen – Lundhs AS. Alfred og Thor Lundh, 1962, Fritzøe Blue Pearl, sammenslåingen i 1996, Lundhs Blue.
• Granit steinbrudd og Vevja – Direktoratet for mineralforvaltning (høringer om driftskonsesjon, 2021). Tvedalen steinindustriområde, reguleringsplanen fra 19.12.1996.
• Notater vedrørende konferanser – Steinindustrien, Larvik – Bergvesenet, rapportarkivet BV 256 (Sverre Svinndal, 1986). Selskapene i larvikittindustrien og drift i Vardåsen-området.
• Bulk og stykkgods – Larvik Havn (Svartebukt havn) og svartebukt.no (anløp og regler for sommerdrift 2026).
• «Tvedalite, (Ca,Mn)4Be3Si6O17(OH)4·3H2O, a new mineral from syenite pegmatite in the Oslo Region, Norway» – Alf Olav Larsen, Arne Åsheim, Gunnar Raade og Johan Taftø, American Mineralogist 77 (1992), sammendrag. Også Mindat: Tvedalite, Vevja Quarry og Røyås Quarry.
• «Peterandresenite, Mn4Nb6O19·14H2O, a new mineral containing the Lindqvist ion …» – European Journal of Mineralogy 26 (2014), Handbook of Mineralogy (navnet etter Peter Andresen) og IMA CNMNC Newsletter 16 (2013).
• «En unik pegmatitt i Tvedalen» – Peter Andresen, Norsk Mineralsymposium (NAGS). Lest bare via søkeresultater, PDF-en var ikke tilgjengelig fra vår side. Også Andresen, Friis og Larsen (2020) om sølv og hambergitt fra AS Granit.
• Rapport om luftfartsulykke 8 km vest-nordvest for Larvik 23. november 2021 – Statens havarikommisjon, rapport 2023/02. Også NRK Vestfold og Telemark og Porsgrunns Dagblad (23. november 2021).
• Rutetabell Larvik fra 1. juli 2026 – VKT. Linje 81 Nordbyen – Larvik – Nevlunghavn (Larvik stasjon – Helgeroa).
• OpenStreetMap – kart, veinavn og ruting (Larvik stasjon–Tvedalen gamle skole omtrent 17 km med bil og 15 km på sykkel, Helgeroa–Tvedalen gamle skole omtrent 6–7 km).
• Wikimedia Commons – bildene i artikkelen, se bildetekstene.

← Alle steder i Larvik · Steder · Til forsiden