Istrehågan gravfelt

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

I skogkanten sørvest for Jåberg står en samling reiste steiner som har fått folk til å stoppe opp i mer enn hundre år. To av steinsettingene har form som skip, og den største er rundt 25 meter lang, med høye stavnsteiner i begge ender. Istrehågan er et gravfelt fra jernalderen, og arkeologene har datert gravene til folkevandringstiden, omkring 400–550 etter Kristus. Selve steinsettingene ligger rett innenfor grensen til Larvik, men adkomsten og parkeringen er på Sandefjord-siden, og for generasjoner av sandefjordinger har stedet føltes som «deres». Et lite stykke nord, på Haugen, ligger dessuten et av Vestfolds fineste helleristningsfelt – denne gangen helt og holdent i Sandefjord.

Hvor

Istre i Tjølling, Larvik kommune, rett ved kommunegrensen mot Sandefjord (Jåberg/Furustad). Helleristningene på Haugen ligger ved Haugenveien i Sandefjord

Type

Gravfelt med to skipssettinger og flere runde steinsettinger (domarringer), automatisk fredet etter kulturminneloven

Periode

Steinsettingene datert til folkevandringstid, omkring 400–550 e.Kr. (Vestfold fylkeskommune). Gravplassen som helhet brukt over et langt tidsrom, til slutten av vikingtiden. Helleristningene på Haugen: bronsealder, 1500–500 f.Kr.

Koordinater

59°05′49″N 10°10′27″Ø (59,0968°N 10,1742°Ø, Wikipedia)

Adkomst

Skiltet parkering i Furustadlia 45 i Sandefjord, rundt én kilometer i luftlinje fra steinsettingene, og derfra merket sti. Fra Sandefjord stasjon er det rundt fem kilometer i luftlinje

Åpent

Fritt tilgjengelig hele året, uten inngangspenger. Det er et fredet kulturminne: ikke flytt, klatre på eller grav ved steinene

Istrehågan har fått kallenavnet «Vestfolds svar på Stonehenge». Både Vestfold fylkeskommune og NRK har brukt den formuleringen, og fylkeskommunen skriver at stedet går for å være et av Norges flotteste kulturminner i sitt slag. Sammenligningen er likevel mer stemning enn arkeologi. Stonehenge ble reist tusener av år tidligere og hadde helt andre funksjoner. Steinene her er graver, satt opp av folk som levde på gårdene rundt for omkring 1500 år siden.

Et gravfelt på grensen

Store norske leksikon beskriver Istrehågan som et gravfelt med steinsettinger fra jernalderen «på Istre i Tjølling, Larvik kommune». Det er den formelle adressen. Sandefjord kommune skriver det samme på sine egne sider om stedet: steinsettingene ligger i Larvik, men adkomst og parkering for bil er på Sandefjordssiden. NRK formulerte det slik i 2014: selv om stedet ligger innenfor kommunegrensen til Larvik og tidligere Tjølling, så mange skolebarn fra Sandefjord på området som sitt. På 1950- og 60-tallet var Istrehågan et vanlig mål for klasseturer.

Grensen er altså ny i forhold til steinene. Da gravene ble lagt, fantes verken Sandar, Tjølling eller Larvik som forvaltningsenheter. Det som fantes, var gårder, veifar og et landskap som folk kjente svært godt. Vestfold fylkeskommune peker på at monumentene i jernalderen var godt synlige på høydedraget, og strategisk plassert langs oldtidsveien som gikk fra Sandar, over Istre og videre mot Tjodalyng og Tjølling kirke. Sandefjords Historie skriver at det gjennom hele området går en sti på en oldtidsvei mellom bygdene i Sandar og Tjøllingvollen. Gravene lå med andre ord der folk gikk forbi.

Skipene av stein

Den mest kjente delen av gravfeltet består ifølge fylkeskommunen av fem steinsettinger, og to av dem har form som skip. Skipet var et viktig symbol i forhistorisk tid, både i og utenfor det som i dag er Norge. Det dukker opp i helleristninger fra bronsealderen, i skipssettinger fra jernalderen og i de store skipsgravene fra vikingtiden, som Gokstadhaugen noen kilometer lenger nordøst.

Den største skipssettingen er rundt 25 meter lang. Store norske leksikon oppgir 24 meter i lengde og 9 meter på det bredeste. Fylkeskommunen og Sandefjord kommune skriver 25 meter og 18 reiste steiner. Steinene langs sidene er omkring én meter høye, mens to steiner på rundt fire meter markerer stevnene. Den norske Wikipedia-artikkelen beskriver hvordan steinene på midtpartiet av langsidene er avrundede og lave, slik at høyden faller mot «midtskips» og stiger igjen mot stavnene. Resultatet er en tydelig skipsform, selv for den som aldri har sett en skipssetting før.

Den minste skipssettingen er rundt ti meter lang og to meter bred, ifølge Wikipedia. Den skiller seg ut ved at den er bygd av uvanlig store plater som ligger på siden, ikke reist på høykant. Innenfor fant arkeologene stein og jord med jernfragmenter, trekull, brente bein og et stykke leirkar.

Domarringene

Ved siden av skipene står runde steinsettinger, ofte kalt domarringer eller dommerringer. Navnet stammer fra en gammel forestilling om at slike ringer var tingsteder der man holdt rettssaker. Forskningen i dag ser dem som graver, i alle fall i første omgang. Wikipedia oppgir tre ringer med diametre på rundt 5, 9 og 11 meter. Den mellomste består av ni steiner på rundt én meter, den største av sju steiner på omkring 1,4 meter. Mellom de store steinene gikk det rekker av mindre stein, slik at ringene ble sammenhengende. Den minste ringen var nesten borte da arkeologene kom, og ble rekonstruert ut fra sporene der steinene en gang hadde stått.

Tallene varierer litt mellom kildene. Store norske leksikon nevner to skipssettinger og tre runde steinsettinger, mens fylkeskommunen omtaler fem steinsettinger, der to har skipsform. Det handler mest om hvordan man teller. Det viktige er at feltet er et samlet gravmiljø, der ulike typer monumenter står side om side.

Utgravningene rundt 1960

Arkeologen Elizabeth Skjelsvik undersøkte samtlige steinsettinger på Istrehågan. Wikipedia oppgir årene 1959–1962, og fylkeskommunen skriver «på begynnelsen av 1960-tallet». Store norske leksikon skriver at det ble funnet begravelser i begge skipssettingene og i den ene av de runde steinsettingene. Fylkeskommunen er enda tydeligere: arkeologene fant brente beinrester i alle sammen.

Sammen med beinrestene lå det gravgaver. Funnlisten som går igjen hos fylkeskommunen, NRK og Wikipedia, er spillebrikker av bein, leirkarskår, en nål, bjørneklør og trekull som kunne dateres. Midtskips i den store skipssettingen fant Skjelsvik en kokegrop med spor av likbrenning, og der lå blant annet en kam og spillesteiner. Bjørneklør i branngraver tolkes ofte som rester av et bjørneskinn, som den døde ble lagt på eller svøpt i før likbålet. Kildene om Istrehågan sier ikke dette direkte, så det er en vanlig tolkning av slike funn og ikke en konklusjon fra akkurat dette feltet.

Etter utgravningene ble steinsettingene satt i stand igjen. Fylkeskommunen skriver at Tjølling historielag restaurerte dem. Det betyr at det du ser i dag, er en rekonstruksjon av hvordan arkeologene mente anlegget hadde sett ut. Noen steiner står trolig der de alltid har stått, mens andre er reist på nytt ut fra spor i bakken.

Datering og tolkning

Fylkeskommunen daterer steinsettingene til 400–550 etter Kristus, altså folkevandringstiden. Store norske leksikon er mer forsiktig. Der står det at gravene senere er C14-datert til sein folkevandringstid eller tidlig merovingertid, men at man verken her eller på de fleste andre steinsettinger kan si med sikkerhet at man dermed har datert selve monumentene. Gravene og steinene kan ha ulik alder.

Gravplassen som helhet er eldre og yngre enn skipene. Fylkeskommunen og Sandefjord kommune beskriver en gravplass brukt fra rundt 500 før Kristus til slutten av vikingtiden, omkring år 1000–1050. Store norske leksikon nevner dessuten at det ble funnet en god del bearbeidet flint fra slutten av yngre steinalder, og Skjelsvik tolket det som spor etter langt eldre bosetning på stedet. Wikipedia nevner også funn fra bosetning i både steinalder og bronsealder i nærområdet.

Hva steinene betydde, ut over å markere graver, er vanskeligere. I Tjølling trodde man tidligere at steinsettingene var restene av Istre kirke, en middelalderkirke som er nevnt i 1320 og som skal ha blitt brent av svenske tropper i 1567, under sjuårskrigen. Den forklaringen holder ikke. Forskningsstatus i dag, skriver Store norske leksikon, er at både skipssettingene og de runde steinsettingene markerer graver, men at monumentene også kan ha spilt en rolle i gravritualer i jernalderen. Arkeolog Anitra Fossum i fylkeskommunen sa det slik til NRK i 2014: «Det er mye symbolikk som er skjult for oss her.»

Navnet Istre og den forsvunne kirken

Hva navnet Istrehågan betyr, er ikke helt klart. Istra er en bekk i området, og ifølge Norsk etternamnleksikon, gjengitt på Wikipedia, kommer førsteleddet av Istra, «et elvenamn av uviss tyding». Gården Istre har navn etter bekken, som renner sørover mot gården Slottet. Fylkeskommunen beskriver Istre som en svært gammel opphavsgård som gjennom århundrene har skilt ut en rekke yngre gårder. Slottet har et fornemt navn, men er bare en nyrydning fra slutten av 1500-tallet.

Mellom Istregårdene ligger Vestad. Navnet skal trolig leses som «gården som er et helligsted», fordi vé betyr hellig. På Vestad er det funnet et sjeldent romersk sverd i en gravhaug. Fylkeskommunen spekulerer åpent på om en kriger fra Vestad kan ha tjenestegjort som leiesoldat i den romerske hæren og tatt utstyret med seg hjem.

Også Jåberg er et gammelt navn. Språkforskerne er ikke sikre, men fylkeskommunen skriver at det kanskje betyr heståsen eller hesthaugen, og at ordet jǫr for hest forsvant ut av språket lenge før vikingtiden. Istre kirke er et mysterium for seg. Den lille trekirken sto i området i middelalderen, men da biskop Jens Nilssøn var på vei til Tjølling på 1590-tallet, noterte han at den var borte. Ingen vet nøyaktig hvor den sto.

Helleristningene på Haugen

Like nord for Istrehågan, på gården Haugen ved Haugenveien, ligger et helleristningsfelt fra bronsealderen, 1500–500 før Kristus. Sandefjords Historie skriver at feltet har 78 figurer hugget inn i berget, og fylkeskommunen kaller det et av de fineste feltene i Vestfold. Figurene viser skip og spiralfigurer med føtter. Tre av figurene har hoder, og på den ene er det antydning til en hjelmpryd. Fylkeskommunen tolker dem som jordbrukssymboler. Fossum fortalte NRK at mennesker formet som små spiraler ikke er funnet noe annet sted i Vestfold.

Den engelske Wikipedia-artikkelen om Istrehågan oppgir at feltet ligger på en østvendt bergflate omtrent 100 meter ned veien mot Haugen gård, at det dekker rundt 17 meter, og at helleristningene først ble beskrevet av S.A. Sørensen i boka «Lidt om Sandeherred før i Tiden» fra 1872. Figurene er malt opp med rødt, slik det er vanlig på helleristninger som er tilrettelagt for publikum. Det gjør dem lette å se, men malingen er ikke en del av det opprinnelige.

Her møtes to helt ulike tidsepoker på et par hundre meters avstand. Skipene på berget ved Haugen er rundt 2000 år eldre enn skipene av stein på Istrehågan. Skipssymbolet har altså fulgt menneskene i dette landskapet i et par tusen år.

Et utvalgt kulturmiljø

Istrehågan og Haugen inngår i kulturmiljøet «Jåberg, Istrehågan, Marumdalen, Haugen og Vestad». Det er ett av 37 kulturmiljøer som Vestfold fylkeskommune har pekt ut med regional og nasjonal verneverdi, i arbeidet med en regional plan for bærekraftig arealpolitikk. Begrunnelsen er hele landskapet, ikke bare steinene. Fylkeskommunen skriver at veisystemet, gårdsnavnene og kulturminnene forteller at dette jordbrukslandskapet er svært alderdommelig. Veiene slynger seg fra gård til gård og går helst oppe i det tørre terrenget, og det tyder på at de følger eldgamle veifar fra en tid da det var viktigere å gå tørrskodd enn å ta den korteste veien.

Sandefjords Historie beskriver Furustad og Jåberg som blant de områdene i Vestfold som er rikest på fornminner. På Jåberg ligger et gravfelt fra første århundre etter Kristus med 13 røyser, tre langhauger og en steinlegging på rundt 40 meter, et annet gravfelt fra jernalderen med sju gravhauger, og flere hauger og røyser fra eldre og yngre jernalder. Istrehågan står likevel i en særstilling.

Istrehågan er også med i fylkeskommunens satsing på Vikingveien, sammen med Gokstadhaugen og Elgesem. Vikingveien er ikke en fysisk vei, men en guide til steder i vikingenes fotspor. På Elgesem, ved Raveien mellom Lasken og Langåker i Sandefjord, står en steinkrets bygd på samme måte, og ifølge Wikipedia et gravfelt med åtte gravhauger og en skipsformet steinsetting fra rundt år 500.

Hva du ser og gjør i dag

Istrehågan ligger i en lysning i skogen, med gress mellom steinene og løvtrær rundt. Her er det lett å bli stående. Gå langs skipssettingen fra stavn til stavn, og legg merke til hvordan steinene blir lavere mot midten og høyere mot endene. Se også etter de runde steinsettingene ved siden av. Stedet er mye brukt til utflukter og ligger midt i et yndet turområde, skrev NRK.

Ta gjerne med helleristningene på Haugen på samme tur. Lyset er viktig der. Wikipedia skriver at figurene ses best i godt dagslys, og et lavt sidelys gjør ofte riller i berget tydeligere. Husk at både steinene og helleristningene er automatisk fredet. Ikke gå på helleristningene, ikke flytt stein, og ikke lag bål i nærheten.

Vil du gå lenger, ligger Marumskogen like ved, med merkede stier. Det finnes også et eget turkart, «God tur i Marumskogen», som ifølge skigruppa bak sbiski.no deles ut fra postkasser ved lysløypa nedenfor Store Bergan skole og på Marum. Tunsbergleden, pilegrimsleden mellom Larvik og Trondheim som ble merket i 2020, går gjennom Marum fra Istrehågan mot Skiringssal.

Omgivelser

Landskapet rundt er gammelt jordbruksland med gårder, åkre og skogholt. Lauve, helt i sør, er en svært gammel gård med navn fra Laufvin, «gård anlagt i løvskog ved et åpent, lettdyrka jordstykke», og den gamle uttalen var «løi`ve». Nordøst ligger Marum og Brønnum, også de svært gamle gårdsnavn. Hemskilen naturreservat ligger rundt to kilometer sørøst, ifølge engelsk Wikipedia. Fra Istrehågan er det ikke langt til kysten ved Larviksfjorden og Viksfjorden, der Kaupang og Skiringssal ligger, og til Gokstadhaugen i Sandefjord.

Praktisk

Istrehågan er et fritt tilgjengelig kulturminne i utmark, uten åpningstider eller billetter. Det finnes informasjonsskilt om severdighetene. Fylkeskommunen har tidligere skrevet at stedet er dårlig skiltet, og anbefaler å se på kartet før du drar. Det er ikke lagt til rette for busser.

Slik kommer du dit

Med bil følger du skiltingen fra Furustadlia og Jåberggrenda i Sandefjord, skriver Sandefjord kommune. Fylkeskommunen ber alle som kan gå et lite stykke om å parkere på den skiltede parkeringsplassen i Furustadlia 45, rundt én kilometer i luftlinje fra steinsettingene, og følge den merkede stien derfra. Fylkeskommunen nevner også en liten parkeringsplass like ved kulturminnet, med enkel adkomst for bevegelseshemmede. Den er beregnet for dem som trenger den. På sykkel kan du følge Marumrunden, en sykkelrute som er skiltet fra Sandefjord sentrum til Marum og Istrehågan. Til fots fra Sandefjord stasjon er det rundt fem kilometer i luftlinje, og en del mer langs vei og sti, så de fleste vil ta bil, sykkel eller buss et stykke på veien. Det går også merkede turstier fra Store Bergan-området, rundt to kilometer unna. Sesong: stedet er tilgjengelig hele året. Sommer og tidlig høst gir tørre stier og grønt gress, mens vinter og vår gir mer åpent lys mellom trærne. Toalett har jeg ikke funnet informasjon om. Regn med at det ikke finnes ved kulturminnet.

Istrehågan er et sted der det meste av fortellingen ligger under bakken, og det meste av spørsmålene står igjen over den. Steinene sier tydelig at noen ble gravlagt her med omhu, langs veien der folk gikk forbi. Hvem de var, hva de tenkte om skipet og om reisen etter døden, må vi gjette på. Det er kanskje nettopp derfor stedet fortsatt trekker folk.

Kilder

• Istrehågan – Store norske leksikon (Frans-Arne Hedlund Stylegar). Beliggenhet i Larvik, mål på skipssettingen, Skjelsviks undersøkelser, C14-datering, flint fra yngre steinalder, Istre kirke-teorien.
• Istrehågan – Vestfold fylkeskommune. Fem steinsettinger, funn, datering 400–550 e.Kr., restaurering ved Tjølling historielag, parkering Furustadlia 45.
• Jåberg, Istrehågan, Marumdalen, Haugen og Vestad – Vestfold fylkeskommune. Utvalgt kulturmiljø, oldtidsveien, helleristningene på Haugen, stedsnavn, Vestad-sverdet, Istre kirke.
• Istrehågan og helleristningene på Haugen – Sandefjord kommune. Adkomst, parkering, Marumrunden, Tunsbergleden, Vikingveien.
• Vestfolds svar på Stonehenge – NRK Vestfold (Yngve Tørrestad, 2. juni 2014). Skoleturer, sitat fra arkeolog Anitra Fossum, Elgesem.
• Furustad–Jåberg–Himberg – Sandefjords Historie. 78 figurer på Haugen, gravfeltene på Jåberg, oldtidsveien.
• Istrehågan – Wikipedia (bokmål). Mål på skipssettinger og ringer, Skjelsvik 1959–62, stedsnavnet, Elgesem, koordinater.
• Istrehågan – Wikipedia (engelsk). Helleristningene på Haugen, S.A. Sørensen 1872, Hemskilen, Marumskogen.
• Turstier og løypekart – sbiski.no. Turkart for Marumskogen, pilegrimsleden fra Istrehågan.
• Isterhågan2025KRG.jpg – Wikimedia Commons (Karl Ragnar Gjertsen, CC BY-SA 4.0).
• Istrehågan, Tjølling (14550732106).jpg – Wikimedia Commons (Widerøe skråfoto, Vestfoldmuseene, CC BY-SA 2.0).
• Istrehågan 27072022 (1).jpg – Wikimedia Commons (The Soul Driver, CC BY-SA 4.0).
• Petroglyphs sandefjord haugen farm rock carvings.png – Wikimedia Commons (Norwegian94, CC BY-SA 4.0).

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden