Bjerggata

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Bjerggata er om lag 780 meter lang og går fra brygga i sør, langs foten av Preståsen, til Gokstadveien og Landstads plass i nord. Den er boliggate, ikke museum. Likevel er den et av de stedene der Sandefjord fra før murbyen fortsatt kan leses i fasadene: håndverkerhus, skipperhus og et gamlehjem i tegl, side om side med nyere innfill.

Hvor

Bjerggata, 3210 Sandefjord, under Preståsen øst i sentrum

Type

Boliggate og kulturmiljø med trehus fra 1700- og 1800-tallet

Lengde

Om lag 780 meter, fra brygga til Gokstadveien

Eldre navn

Bjerggaden; også omtalt som Ligaden, Østre Bjerggade og Vestre Bjerggade. Stedet het «Under Berget» på 1700-tallet

Koordinater

59°07′52″N 10°13′42″Ø, et punkt i gata ved krysset med Rådhusgata

Adkomst

Fra Sandefjord stasjon: nordenden ved Landstads plass omtrent 420 meter, rundt fem minutter til fots. Midten ved gamlehjemmet omtrent 700 meter, rundt ti minutter. Søndre ende mot havna omtrent 1,3 kilometer, rundt et kvarter

Åpent

Gata er offentlig og kan gås hele året. Husene er private boliger

Gata under berget

Navnet peker på åsen, ikke på et bergverk. Bjerggata har navn etter den bratte lia opp mot Preståsen. På 1700-tallet ble beliggenheten kalt «Under Berget». Sørenden av åsen het Oddefjell, odden ut mot havna. Derfra går gata nordover til den møter Gokstadveien og Landstads plass, like ved Sandar kirke. Lokalhistoriewiki oppgir lengden til om lag 780 meter og viser til Kartverket. Sandefjords historie gir samme lengde.

Henrik Sandberg, i boken om gatenavn som Sandefjords historie bygger på, regner gata som byens og ladestedets eldste, med forbeholdet «visstnok». Vestfold fylkeskommune kaller den en av de eldste, og peker samtidig på at Prinsens gate, tidligere Bugaardsgaten, har bebyggelse på bykartet fra 1801, og at den rette Storgata trolig var den første planlagte gata. Bjerggata begynte som noe annet: en markvei for prestegården langs foten av Preståsen og Oddefjell. Det gikk lang tid før den fikk offisiell status som gate og ble knyttet til det øvrige gatenettet.

Knut Hougen skrev i Sandefjords historie fra 1928 at stedet og bebyggelsen om lag 600 år tidligere var begynnelsen på Sandefjord. Både lokalhistoriewiki og Sandefjords historie gjengir den formuleringen. Det er en byhistorikers dom fra 1928, ikke en utgravd datering. Fylkeskommunen sier det mer nøkternt: byen vokste fram på stranden nedenfor Oddefjell, der havneforholdene i middelalderen var gode, og tømmerhandelen fikk avgjørende betydning, slik den fikk det i flere vestfoldbyer. Det eldste skriftlige belegget for navnet Sandefjord ligger i Sverres saga, der Sandar gård er omtalt.

Det som lar seg telle, kommer senere. I 1620 ble Sandefjord tollsted. Stedet var fortsatt lite. I 1661 telte det 14 hus og 70 innbyggere. Ti år senere ble det ladested under den nye kjøpstaden Larvik. Kjøpstadsrettighetene kom først i 1845. Bjerggata er altså eldre som ferdsel og bebyggelse enn den er som gate i en by.

Grunn som tilhørte presten

Hele grunnen byen ligger på, hørte til presten i Sandeherred. Prestegården ble senere kalt Herredshuset fordi herredets administrasjon flyttet inn der. Audun Tjomsland, som i Sandefjords Blad i 2022 skrev om gata med utgangspunkt i Oddvar Bjørviks magisteravhandling fra 1974, gjengir at brukerne ikke eide tomta huset sto på. De leide den av presten. Leien skal ha ligget på 6 shilling per kvadratfavn i året rundt 1750, og den skal ha stått uendret til Sandefjord ble by i 1845. Det er Bjørviks materiale, formidlet i et debattinnlegg, og det bør leses som det: en forskningsbasert framstilling, ikke en kontrakt jeg har sett i original.

Tømmeret satte spor i gateløpene lenge før noen regulerte dem. Fylkeskommunen beskriver hvordan bønder som kjørte tømmer, etter hvert fikk hevd på ferdsel over prestens jorder og på en lasteplass på stranden, Sperrebakken. Allerede på 1400-tallet var det uenighet mellom prestene og bøndene fordi kjøringen ødela veien og fordi lagringsplassen lå på prestegårdens grunn. For å spare kirkens jorder ble transporten lagt langs jordkanten og bekkene. De myke gateløpene som fulgte av det, vises på kart fra 1801 og er delvis synlige ennå.

Oppover det som nå er Thaulows gate, gikk en bekk der ferjer, lørjer og prammer ble fortøyd. Sandefjords historie, igjen med Sandberg som kilde, knytter eierne av disse farkostene til husene i Bjerggata: hus for storskippere, jekteskippere og førere av lektere og lasteprammer. De mindre bemidlede satte først opp enkle hus på østsiden, innunder åsen. I 1828 skal det ha ligget bare tre bygninger på vestsiden.

At grunnen lenge var prestegårdens, kan leses i senere skjøter. Da Sandefjord kommune i 1917 kjøpte en del av Sandeherreds prestegård, ble tomter festet bort. For Bjerggata 75 foreligger et målebrev tinglyst i 1929 over en parsell på 846,90 kvadratmeter, oppmålt 5. desember 1928. Av arealet lå 244 kvadratmeter utenfor bygrensen. Kommunen festet tomta bort til byggmester Hans Skjelbred for 100 år, med en årlig avgift på 211 kroner og 73 øre. Bjerggata 50 ble i 1919 festet bort til frøken Augusta Jørgensen, også det for 100 år. J. Holtan Larsen kjøpte den eiendommen av kommunen i 1939. Preståsen selv ble først innlemmet i bykommunen i 1931, ifølge Store norske leksikon. Gata lå lenge i kanten av byen, med åsen og prestegårdens utmark på den ene siden.

Husene kom i tre omganger

Oddvar Bjørvik, som selv var sandefjording, leverte i 1974 magisteravhandlingen «Byen under Bierget fra 1750 til 1900» ved Institutt for folkelivsgransking. Avhandlingen finnes i bokform på biblioteket i Sandefjord. Det jeg har lest, er Tjomslands gjennomgang av den i Sandefjords Blad 1. mars 2022, ikke avhandlingen side for side. Tallene nedenfor står der.

Bjørvik deler byggingen under berget i tre faser. Den eldste, fra om lag 1760 til 1830, lå langs østsiden av tråkket som etter hvert ble Bjerggata. Etter 1830 og fram mot om lag 1860 kom hus også på vestsiden, og befolkningen ble yngre. Fra 1830 til 1900 ble vestsiden bygd helt ut, samtidig som eldre hus fikk en halv eller en hel etasje påbygget og gammel panel ble byttet.

Terrenget forklarer rekkefølgen. Tolv bolighus som sto langs gata før 1767, lå i kupert terreng. Fjellet stiger bratt, men danner hyller underveis. Nede var kjørebanen flat. De første husene ble reist på hyllene og på den flate stripen langs ferdselsveien ned til havna. Lia var full av kampestein som kunne brukes i murene. Fem hus kom til mellom 1767 og 1807, og tolv til mellom 1807 og 1830. Tjomsland skriver at det i alt sto 30 hus på østsiden i 1830, og at det meste av stripen og hyllene da var tatt i bruk. Nye hus måtte dermed legges på vestsiden. Summen av de tre tallene han nevner, er 29. Jeg gjengir begge deler slik kilden har dem.

Branntakster fra 1807 til 1827 omtaler, ifølge samme gjennomgang, en mur under huset i alle tilfeller unntatt ett hus fra 1829. De fleste murene var av gråstein fra røyser i nærheten. Det er en praktisk detalj: husene står på en ås av løse stein, og steinen ble grunnmur.

Yrkeslisten endret seg med fasene. Da vestsiden ble bygd ut, dominerte underordnede sjøfolk blant dem som satte opp egne hus langs Bjerggata og langs Skippergata, som senere fikk navnet Matrosgata. De mer overordnede yrkene var i mindretall. Inntrykket gata gir i dag, stammer ifølge Bjørvik hovedsakelig fra denne perioden. Fram mot 1900 ble eierne mer sammensatt: flere skippere, fraktemenn, båtsmenn, maskinister og selfangere. Samtidig gikk antallet sjøfolk som eide hus i gata, ned. En matros i 1865 steg gjerne i gradene, eller han tok arbeid i land på et av verftene. Offiserene om bord gjorde den overgangen sjeldnere.

Ny industri trakk folk til byen og endret hvem som bodde «under bierget». I 1865 kunne man registrere fire nye garverier, i tillegg til verftene utenfor byen. Rundt 1900 kom et sponskjæreri, et teglverk, maskinfabrikasjon av sykler og landbruksredskaper, et ølbryggeri og et steinbrudd.

Brannen som stoppet før åsen

Natt til 16. mars 1900 brant det sentrale forretningsstrøket. Vestfold fylkeskommune skriver at 51 hus brant ned, og at byen da for første gang fikk en overordnet reguleringsplan, med murtvang av hensyn til brannsikkerheten. Store norske leksikon skriver at kirke, skole og 55 hus brant. Tjomsland bruker fylkets tall, 51 av 425 hus i sentrum, og legger til at sanering og nye planer også endret strøk som selve ilden ikke nådde. Tallene er altså ikke helt like fra kilde til kilde. Enigheten gjelder omfanget: det var den store brannen, og den traff handlegatene, ikke lia under Preståsen.

Gjenoppbyggingen ga den murbyen som fortsatt preger Kongens gate og kvartalene innenfor: tre og fire etasjer, historisme og jugend, reist fort av tilreisende arkitekter og murmestere. En ny brann i 1915, på begge sider av Storgata mellom Rådhusgata og Kongens gate, gjorde det mulig å rette ut Kongens gate og føre den helt fram til Bjerggata. Slik ble den gamle markveien sydd fast i det nye rutenettet i øst.

Trehusene under åsen sto igjen. Fylkeskommunen beskriver kulturmiljøet Bjerggata som boligbebyggelsen mellom Bjerggata og Museumsgata: småkårshus og håndverkerhus fra 1800-tallet, små malte trehus i en og to etasjer, tette tomter med små hager og bakgårder. Området har vokst fram over tid, og gateløpet har derfor stor variasjon. I nyere tid er det fortettet, også med enkelte murbygg i større skala. Fylket regner miljøet for å ha nasjonal og regional verdi, fordi arbeiderboligene dokumenterer hvordan Sandefjord så ut før 1900, og fordi de hører med i byens sosialhistorie.

Den historien blir tydeligere når gata ses sammen med andre strøk. Nybyen og Grønli var, som Bjerggata, kjent som steder for småkårsfolk. Hjertnespromenaden, Hystadveien og senere Åsen ble strøk for badets og hvalfangstens bedre stilte. Hystadveien ble opparbeidet i 1902–1903 med praktvillaer fylket kaller hvalfangerklassisisme. Fylkeskommunen sier rett ut at de to miljøene bør leses mot hverandre. SNL sier det kortere: bebyggelsen under Preståsen holdt stand i 1900 og gir i dag et inntrykk av byen før brannen.

Visit Vestfold omtaler Bjerggata og Breili som områder med trehus som unnslapp brannen, og skriver at husene er hvitmalte og fra begynnelsen av 1800-tallet, bebodd av håndverkere og sjøfolk, med rester etter småbutikker. Dateringen «begynnelsen av 1800-tallet» er en forenkling ved siden av Bjørviks faser, som begynner rundt 1760. Hvitmalingen mange ser i dag, er et vedlikeholdsvalg. Den sier ikke hvilken farge huset hadde da det ble satt opp.

Gamlehjem, sykehus og et hus med flere oppgaver

Etter hvert kom det mer enn boliger. Sandefjords historie nevner privat hotell, fattighus, arrestlokale, forretninger, jordmor, gamlehjem og forsamlingslokaler. Ikke alt lar seg feste til ett husnummer uten at kildene går fra hverandre.

Det sikreste institusjonsbygget er Sandefjord private gamlehjem i Bjerggata 38. Det ble tegnet av Haldor Larsen Børve, oppført i 1908 og innviet 20. august samme år. Bygningen har to fulle etasjer i rød tegl. Før utvidelsen i 1933 hadde fasaden mot gata en symmetrisk komposisjon, med en midtrisalitt og et rundt gavlparti. Vinduene i andre etasje har svungne overdekninger. Lokalhistoriewiki beskriver stilen som enkel nybarokk og jugend i et eklektisk uttrykk. Ved folketellingen i 1910 var 27 personer registrert der, deriblant bestyrerinnen, diakonisse Sigrid Bull. De fleste beboerne var kvinner.

I 1933 ble huset forlenget med sju meter langs gata, tre vindusakser til, i samme formspråk. Kjelleren i tilbygget fikk kjøkken og en matheis. Ved siden av står en mindre hvit trebygning som var byens sykehus fra 1857 til 1923. Da overlot kommunen den til gamlehjemmet som pleieavdeling for syke gamle, en funksjon den hadde til 1977. Etter det har trebygningen vært verksted for Sandefjordmuseene. Gamlehjemmet selv ble lagt ned i 1988, da kravene til eldreomsorg hadde endret seg. Huset ble solgt og bygget om til små leiligheter. Det er boliger der i dag. Kommunens bevaringsplakat, vedtatt 5. februar 2003, gir bygningen stor identitetsverdi nettopp som dette gamlehjemmet, og beskriver det som en institusjon reist på innsamlede midler for å gi enslige kvinner og menn et rimelig sted å bo på sine eldre dager. Samme materiale viser til at det fantes egne bevaringsplaner for Bjerggata, Nybyen og Grønli.

Fattighuset er vanskeligere å plassere. Tjomsland viser til Hougens bind om kjøpstaden og skriver at underfogden, når en uregjerlig person satte seg til motverge, kunne føre ham til byens fattighus i Bjerggata 51. Fra november 1846 til 18. juni 1850 skal belegget i arresten ha vært magert: to fattiglemmer. Huset ble senere også brukt til undervisning når omreisende lærere kom innom. Sandefjords historie merker derimot Bjerggata 20 med «fattighus, arrestlokale, jordmor». Nummereringen kan ha flyttet seg, eller det kan ha vært flere hus med beslektede oppgaver. Jeg lar begge opplysningene stå, med hver sin kilde, og fester ikke funksjonen til én dør.

I nord ender den gamle trehusrekka i et annet slags hus. Sandar menighetshus med Olavskapellet, Bjerggata 56 ved Landstads plass, er tegnet av Håkon Rud. Byggingen begynte i desember 1959, og huset sto ferdig i 1960. Kapellet er en langkirke med 70 sitteplasser. Prestekontoret ble tatt i bruk om sommeren, forsamlingsdelen ble innviet i september. Et hus med Sandar fiskeforretning måtte rives for å gi plass. Foran ligger Landstads plass, med monumentet over sogneprest Landstad. Plassen fikk Vakre vegers pris i 1989, ifølge fylkeskommunens omtale av Sandar kirkested.

En fisker i nr. 3, og hus som er borte

Den beboeren ettertiden husker best, bodde ikke i et stort hus. Kristofine Bolt, kalt Fea, ble født i Sandefjord i 1858 og døde der i 1922. Lokalhistoriewiki og en side hos Sandefjords historie oppgir fødselsdagen til 29. juni. En annen side hos Sandefjords historie skriver 9. juli. En avskrift av Sandefjord kirkebok har dødsdato 2. april 1922 og begravelse 8. april, med stilling fiskeforretning og bosted Bjerggata. Sandefjords historie skriver på ett sted at hun døde 3. april. Hun var ugift, datter av Grete, født Olsen, og styrmann Christofer Bolt. Da hun var 14 år, ble faren tatt av en brottsjø og døde i Atlanteren. Moren leide ut rom i huset deres i Bjerggata 11, og Fea hjalp til som tjenestepike.

Senere livnærte hun seg av fiske. Lokalhistoriewiki beskriver en grønnmalt pram, tidlig rotur og salg fra tralle på brygga. I 1902 kjøpte hun Bjerggata 3 og bodde der til hun døde. Sandar historielag, gjengitt hos Sandefjords historie, forteller at hun kokte hummer i hagen og solgte ved det gamle fergeleiet for Framnes-fergen, der verkstedfolkene passerte på vei hjem. En statue av henne, i bronse på sokkel av rosa granitt, ble avduket der 23. juni 1988. Initiativet kom fra fiskehandler Thor Berggren, med Odd Gleditsch den eldre og Thor Christensen som bidragsytere. Kunstneren skrives Solweyg W. Schafferer på lokalhistoriewiki og Solveig W. Schafferer hos Sandefjords historie. Statuen står ved brygga, ikke i gata. Huset i Bjerggata 3 er borte. Sandefjords historie skriver at det siste bygget på tomta kom rundt 2015.

Et eldre bilde viser hvor nær sjøen husene en gang lå. Historiemaleren Oscar Wergeland tegnet stedet for Skilling-Magazin. Sandefjords historie, med Roar Tollnes som kilde, daterer tegningen til 1869 og skriver at sjøen da gikk helt inn til bebyggelsen i Bjerggata, og at det samme året ble anlagt en stenforbygning fra byens brygge østover til Oddefjell. Det indre bassenget ble en gjytjedam. Bildeteksten hos Sandefjords historie plasserer Fea i huset til høyre. Det kan ikke stemme med kjøpet i 1902: i 1869 var hun et barn. Tegningen er likevel et brukbart vitne om strandlinjen.

Flere hus er revet uten å bli erstattet. Sandefjords historie nevner Bjerggata 18 som ett av dem. Fra der nr. 53 en gang lå, går trapper og tursti opp til friområdet i Preståsen. Nye trapper ble lagt våren 2012, etter at de gamle var i dårlig stand. Nettstedet Bjerggata og Omegn, som holder til i miljøet på Oddefjell, skriver at en ny tredje etasje på Bjerggata 5 og 7, med møne 11,1 meter over fortausnivå, stenger sikten mellom havna og husklyngen oppe på odden. Der oppe ligger blant annet huset som ble kjøpt i 1811 av overlos Christen Rasmussen, født 1774. Henrik Sandberg skal ha notert at slekten hadde huset til inn i 1930-årene. Adressen er i dag Olleveien 1, tidligere Fjellveien 5. Sikten ned mot havna var, ifølge samme nettsted, grunnen til at klyngen lå der.

Bevaring har vært en lokal sak i flere tiår. Foreningen Gamle Sandefjord har delt ut en bevaringspris siden 1981, for arbeid som tar vare på mest mulig av husets opprinnelige form og materialer. Foreningen skriver, i forbindelse med sine dørplaketter, at den bare fant én original inngangsdør igjen i hele Bjerggata, og at alle hus unntatt to hadde byttet den originale teglsteinen på taket med sementstein, hollandsk glasert tegl eller lignende. I 2019 gikk prisen til Tron og Lucyna Kløw for Bjerggata 71. Sandefjords Blad omtalte tildelingen i mars 2020 og stavet fornavnet Thon. I 2023 gikk prisen til Inger Grete og Sigurd Dahl for flere hus, blant dem Bjerggata 20A og 20B. Lokalhistoriewiki skriver at nr. 20 og 20B «trolig» fikk prisen i 2022. Foreningens egen liste har 2023, og den listen er den jeg følger.

Å gå gata i dag

Det man ser, er en boliggate med tidsdybde. I sør, fra Oddefjell og Thaulows gate opp mot Kongens gate, ligger de lave trehusene tettest, mange av dem i én eller to etasjer, med små hager bak stakitt og mur. Sandefjords historie kaller denne søndre delen den som har beholdt mest av det eldre preget. Lenger nord blir bildet mer blandet. Gamlehjemmets tegl skiller seg ut, slik kommunens egen vernevurdering også sier: det henger materialmessig sammen med andre murhus, og skiller seg fra trehusmiljøet. Ved Landstads plass tar menighetshuset og kapellet fra 1960 over, med nyere leilighetsbygg i nærheten.

Flere hus på østsiden sitter på hyllene i lia, over fortauet. Bakgårdene er små og grønne. Lokalhistoriewiki omtaler bakbygningene til nr. 22 som liggende i den såkalte Kransbindergata, et navn som ikke står på noe skilt. Fra trappen ved det gamle nr. 53 går stien opp i friområdet i Preståsen. Gata selv er den flate ferdselsåren nede.

Dette er noens hjem. Gå på fortau og i kjørebanen, og la hagene og vinduene være. Det er ingen museumsomvisning og ingen felles toalett for gata. Kafeer og butikker ligger noen kvartaler unna, inne i sentrum. Gata kan gås hele året. Om vinteren er den en vanlig bygate, brøytet som andre sentrumsgater. Trappene opp i åsen er bratte og kan være glatte.

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord stasjon på Jernbaneplassen. Avstandene er målt langs gatenettet i OpenStreetMap, og minuttene er vanlig gange etter den avstanden, skrevet som omtrent. Nordenden, der Bjerggata møter Landstads plass og Gokstadveien, ligger omtrent 420 meter unna, rundt fem minutter til fots, i samme strøk som Sandar kirke. Veien dit går via Sandarveien og Dølebakken. Du kjenner igjen stedet på menighetshuset og Olavskapellet i nr. 56, statuen i rundkjøringen, og gata som tar av sørover under åsen. Med bil er den samme strekningen omtrent ett minutt, før parkering.

Midt i gata, ved gamlehjemmet og krysset med Rådhusgata, er det omtrent 700 meter fra stasjonen, rundt ti minutter til fots og omtrent to minutter med bil. Søndre ende, der gata kommer ned mot Thaulows gate, brygga og Oddefjell, er omtrent 1,3 kilometer, rundt et kvarter til fots og omtrent tre til fire minutter med bil. Der nede kjenner du gata på de lave trehusene under lia og på gateskiltet. Rutebilstasjonen ligger omtrent 50 meter fra jernbanestasjonen, så bussreise ender på samme sted: resten går til fots. Med bil er nærmeste store parkering ved stasjonen. Bane NOR opplyser at plassene der kontrolleres mandag til fredag mellom klokken 05 og 17. Selve Bjerggata er smal, og på fotografiet fra krysset med Rådhusgata i 2020 står et skilt som forbyr parkering. Regn med å sette fra deg bilen et annet sted.

Gå gjerne hele strekningen én vei, fra Landstads plass og sørover, eller omvendt fra brygga. Da ser du overgangen selv: fra kapellet og teglgavlen, forbi trehusene på hyllene, ned dit sjøen en gang sto inn til veggen. Murbyen i Kongens gate ligger ett kvartal unna. Den er byen etter 1900. Bjerggata er den som sto igjen.

Kilder

• Bjerggata (Sandefjord) – lokalhistoriewiki.no. Lengde, navn, husliste, festekontrakter for nr. 50 og 75, Olavskapellet, bevaringspriser.
• Sandefjord private gamlehjem – lokalhistoriewiki.no. Børve, innvielse 20. august 1908, folketellingen 1910, utvidelsen 1933, sykehuset fra 1857, nedleggelse 1988.
• Fea Bolt – lokalhistoriewiki.no.
• Bjerggata – Sandefjords historie, med Henrik Sandberg: Boken om gatenavn i Sandefjord som oppgitt kilde.
• Bjerggata 1 og 3 og omtalen av Fea Bolt ved brygga – Sandefjords historie. Tegningen av strandlinjen i 1869 er der ført til Roar Tollnes.
• Kulturmiljøer i Sandefjord – Vestfold fylkeskommune, publisert 2018, oppdatert 2025. Tollsted 1620, folketall 1661, brannene, kulturmiljøet Bjerggata.
• Sandefjord – Store norske leksikon. Preståsen innlemmet 1931, bebyggelsen under åsen i 1900, brannens omfang (kirke, skole og 55 hus).
• «Gata under Bierget» – Audun Tjomsland, Sandefjords Blad 1. mars 2022, debattinnlegg som gjennomgår Oddvar Bjørviks magisteravhandling fra 1974. Husfaser, yrker, grunnleie og fattighus i nr. 51 ifølge Hougen.
• Knut Hougen: Sandefjords historie, 1928. Gjengitt hos lokalhistoriewiki og Sandefjords historie.
• Bevaringsprisen – Foreningen Gamle Sandefjord. Prisene for 2019 (Bjerggata 71) og 2023 (blant annet Bjerggata 20A og 20B), og merknaden om dører og takstein.
• Sandefjord kommune: bevaringsplakat vedtatt 5. februar 2003, med omtale av Bjerggata 38 og av gjeldende bevaringsplaner for Bjerggata, Nybyen og Grønli. Lest i kommunens tidligere samledokument, arkivert hos Internet Archive.
• Bjerggata – Visit Vestfold.
• Den første spiren til Sandefjord – Bjerggata og Omegn. Oddefjell, loshuset og den nyere byggehøyden i nr. 5 og 7.
• Sandefjord stasjon – Bane NOR. Rutebilstasjon om lag 50 meter unna, parkering kontrollert mandag–fredag kl. 05–17.
• Avstander fra stasjonen er rutet langs gatenettet i OpenStreetMap (OSRM) mellom stasjonens koordinat 59°08′07″N 10°13′22″Ø og punkter på Bjerggata. Gangtidene er regnet ut fra de avstandene.

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden