Sandar kirke

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Sandar kirke er Sandefjords eldste kirkebygg som fortsatt er i bruk, og kirkestedet er eldre enn huset. Her møttes sognet før Sandefjord hadde egen kirke. Her ble det valgt valgmenn i 1814. Her satt Magnus Brostrup Landstad som sogneprest mens salmeboka ble ferdig. Utenfor står gravene tett, prestegården ligger på den andre siden av plassen, og Sandefjord kirke fra 1903 reiser seg noen hundre meter unna. Avstanden mellom de to tårnene er kort. Historien mellom dem er lang.

Hvor

Peter Castbergs gate 2, 3210 Sandefjord

Type

Korskirke i tre, soknekirke for Sandar sokn i Sandefjord prosti, Tunsberg bispedømme

Kirkested

Steinkirke fra middelalderen, revet 1790. Mynter fra første halvdel av 1100-tallet er funnet i utgravninger 1901–02

Innviet

15. august 1792, da under navnet Frederiks kirke

Byggmestere

Horn ledet oppføringen. Hans Christian Lind hadde ansvaret for interiøret fra sommeren 1791

Koordinater

59°08′03″N 10°13′35″Ø

Sitteplasser

700 ifølge Sandefjord kommune og Kirkesøk. Lokalhistoriewiki oppgir 800 når galleriene regnes med

Adkomst

Omtrent 370 meter fra Sandefjord stasjon, rundt fem minutter til fots via Sandarveien og Dølebakken

Åpent

Kirkerommet ved gudstjenester og kunngjorte arrangementer. Kirkegården er uteareal hele året

Kirkestedet som ga sognet navn

Navnet Sandar er eldre enn trekorskirken, og det er eldre enn byen. Store norske leksikon forklarer det som flertall av norrønt sandr, og sier at Sandar opprinnelig var navnet på prestegården. Kirken, gården og bygda har altså båret samme navn. Sandeherred, som prestegjeld og herred het fram til navneskiftet i 1931, er satt sammen av gårdsnavnet og ordet herred. Da ladestedet innerst i fjorden vokste til kjøpstad, tok det med seg gårdsnavnet i formen Sandefjord. Kirken ble stående på bakken. Byen vokste opp mot den.

Store norske leksikon plasserer huset på en mindre forhøyning, der det avløste sognets lille steinkirke. Det ble reist både for landsognet og for ladestedet. Siden har byen lagt seg rundt kirkegårdsmuren. Kirkestedet lå her før gatene. Sandar var hovedkirke for herredskommunen fra formannskapslovene til sammenslåingen 1. januar 1968. Sandefjord fikk eget prestegjeld i 1877 og egen kirke i 1903. Nynorsk Wikipedia kaller Sandar prostikirke i Sandefjord prosti. Soknet er Sandar, og huset forvaltes av Sandefjord kirkelige fellesråd.

Steinkirken under gresset

Hvor gammel steinkirken var, sier kildene med ulik sikkerhet. Pilegrimsleden skriver at alderen er ukjent, men at det ved arkeologiske utgravninger i 1901–02 ble funnet mynter fra første halvdel av 1100-tallet. Det er det sterkeste holdepunktet for at det sto en kirke her på 1100-tallet. Samme side beskriver en langkirke med rektangulært skip og et nesten kvadratisk kor avsluttet i en apside. Den engelske Wikipedia gjengir mer detaljerte mål etter Roar L. Tollnes’ hefte Sancte Marie et Sancti Olaui kirke i Sandar fra 1998: skip 19,2 ganger 12 meter, kor 6,3 ganger 8 meter, et våpenhus med tårn på 8,4 ganger 11,6 meter, og en samlet lengde på omtrent 37,6 meter. Heftets egne sider er ikke lest for denne artikkelen. Målene står her som den engelske artikkelens gjengivelse av Tollnes, ikke som et nytt oppmålingsresultat.

Hvem kirken var viet til, er også omtvistet i detaljen, ikke i hovedsaken. Den norske Wikipedia, med henvisning til Riksarkivet, sier at kirken var viet til jomfru Maria og Olav den hellige, og at de første sikre brevene er fra biskop Eystein i Oslo i 1401 og 1404. Pilegrimsleden sier det samme om innvielsen. Den engelske Wikipedia viser til biskop Eysteins bok fra 1398, der kirken kalles Sancte Marie et Sancti Olaui, og legger til at S. A. Sørensen i 1872 hevdet at kirken var viet til Maria Magdalena. De to Maria-navnene er ikke samme helgen. Brevene og jordeboka peker mot Jesu mor og Olav. Sørensens forslag står som et senere krav, ikke som den eldste kildens ord.

Når kirken første gang er nevnt i skrift, spriker oversiktene. Den norske Wikipedia holder seg til brevene fra 1401 og 1404. Den engelske skriver at de eldste bevarte historiske opplysningene går tilbake til 1345, uten at kirken ble bygd det året. Et prestnavn i en senere liste er ikke det samme som en beskrivelse av huset. Det som brevene faktisk handler om, er konkret nok: en trette om veien som gikk over kirkegården, tett ved kirken og prestegården. Den norske Wikipedia gjengir at grunnmurene var dårlige, og at det ristet i kirken når bøndene kjørte tømmer der. Bispen oppfordret til å få bygd et nytt klokketårn, av stein eller på stolper.

Tårnets skjebne er kildene ikke enige om. Den engelske Wikipedia, etter Tollnes, skriver at steintårnet ble tatt ned i 1401, at nye tårn kom senere, og at et tretårn ble satt opp i 1603. Den norske Wikipedia sier at steintårnet sto i vestre ende til 1603, da det ble byttet med et mindre tretårn midt i kirken. Samme artikkel beskriver tretårnet som blikkkledd og rødmalt, kirken som hvitkalket, taket som blytekket og gavlene som tre fram til 1713, men uten egen kilde på de detaljene. 1603 går igjen. Om steinen falt i 1401 eller sto til 1603, er to gjengivelser.

22. juli 1745 slo lynet ned. Pilegrimsleden, den nynorske Wikipedia og den engelske Wikipedia er enige om datoen og om at skaden var stor. Mot slutten av 1700-tallet var kirken både i dårlig stand og for liten for et ladested som vokste. Den skulle ikke repareres en gang til. Den skulle vike.

Greven, bøndene og en ny korskirke

Fra 1671, da Laurvig grevskap ble opprettet, eide greven kirkene i grevskapet. Han hadde inntektene og plikten til å holde husene. Store norske leksikon navngir byggherren for den nye kirken: grev Christian Ahlefeldt-Laurvig, født 1732, død 1791. Han bodde i København. Sønnen Frederik fullførte bygget etter farens død. Initialene F A L kan fortsatt ses på grevestolen ved koret. Eierskapet er skrevet rett på inventaret.

Bøndene skulle etter gammel ordning være med på kostnadene, både med tømmer og med pliktarbeid. Geir Tandberg Steigan, som bygger på Einar Krohn Larsens jubileumsbok og på Jens Christian Eldals kirkebok, skriver at både greven og bøndene bidro, og at kirken i alt kostet omkring 10 000 riksdaler. Lokalhistoriewiki sier det samme. Den norske Wikipedia er mer detaljert og mer usikker i kanten: bøndene skal ha nektet pliktarbeidet i et brev datert 3. mai 1790, og heller ha tilbudt 700 daler i tillegg til tømmeret. Samme artikkel sier at regningen på 10 000 daler til slutt lå på greven. Setningene like etter, om hvor inventaret fra steinkirken tok veien, er merket med at de trenger kilde. Brevet og beløpet er altså Wikipedias mer finmaskede versjon. At begge parter betalte, og at summen lå rundt 10 000 riksdaler, står i flere fremstillinger.

Tømmeret kom fram tidlig i februar 1790. Vinteren var snøfattig, og kjøringen med hest og slede tok tid. Det skriver den norske Wikipedia. Rivingen av steinkirken begynte i mars. Den engelske artikkelen har samme måneder. Arbeidet ble ledet av byggmester Horn, som også skal ha tegnet bygget og holdt greven i København underrettet. Fra sommeren 1791 hadde Hans Christian Lind ansvaret for interiøret. Den engelske Wikipedia skriver at Horn ble avskjediget og erstattet av Lind. De norske fremstillingene fordeler arbeidet uten å si at Horn ble sendt bort: Horn reiste huset, Lind gjorde ferdig rommet. Avskjedigelsen bør derfor leses som den engelske artikkelens tilleggsopplysning, ikke som et faktum de norske kildene bekrefter.

Grev Christian døde i 1791, før innvielsen. Frederik Ahlefeldt-Laurvig førte arbeidet i mål. Kirken ble innviet 15. august 1792 av biskop Christen Schmidt og fikk navnet Frederiks kirke, etter kong Frederik VI. Den norske Wikipedia sier at trekorskirken var mer enn dobbelt så stor som steinkirken. I de to årene uten kirke måtte gudstjenesten holdes et annet sted. Wikipedia nevner både nabokirken, prestegården og et midlertidig trehus, men merker målene på det midlertidige huset som uten sikker kilde.

Huset Lind gjorde ferdig

Stilnavnet veksler med kilden. Eldal i Store norske leksikon leser huset som tidlig københavnsk klassisisme: store halvsirkelformede vinduer i gavlene, vinduer i to etasjer der de øverste har segmentbue, og et opprinnelig lavere tårn med lanternin, kuppel og vektergang. Steigan og den norske Wikipedia sier louis-seize med rester av rokokko. Wikipedias innledning sier også Ludvig XV-stil. Merkene ligger nær hverandre i tid. Felles er korsformen, tømmeret, gavlvinduene og at spiret ikke er det opprinnelige.

Selve konstruksjonen er laftet tømmer, flathugget på innsiden og kledd utvendig med profilert tømmermannspanel. SNL skriver at kirken opprinnelig var malt i en varm farge som skulle ligne sandstein. I dag er den hvit. Den norske Wikipedia forteller at man ved reparasjonen rundt 1814 valgte oker. Hvit er altså ikke den eneste fargen huset har hatt, og sandsteinsimitasjonen og okeren hører til hver sin omgang.

Eldal identifiserer Lind med arkitekten som tegnet Tollboden i Christiania mot slutten av 1780-årene. Han var elev av Caspar Frederik Harsdorff i København og fikk den lille gullmedaljen i 1779. Han bodde lenge i Larvik. Livet etter 1790 er ukjent. Eldal mener han i en lang periode var den best utdannede arkitekten i Norge, og at Sandar bærer preg av det. Det siste er en vurdering. Det som kan ses, er galleribrystninger, alterportal, grevestol og prekestol tegnet med en sikkerhet mange samtidige landkirker ikke har.

Koret fyller den sørvestre korsarmen. Gallerier i to etasjer løper rundt resten av rommet. Høyt på veggen, i hjørnene inn mot koret, står den gamle prekestolen og grevens lukkede stol overfor hverandre. Vanligvis brukes nå en ny og lavere prekestol. Den nynorske Wikipedia daterer den til 1985 og sier at stolen fra 1792 er beholdt.

Altertavlen er en portal. To korintiske søyler bærer en knekket gesims med segmentfronton. Eldal skriver at formen er hentet fra Frederiks tyske kirke i København, nå Christians kirke, innviet i 1759. Bildet kom i 1807, malt av Frederik Petersen i Tønsberg. Det viser korsfestelsen, etter samme forlegg som altertavlen han ti år tidligere hadde malt til Sør-Fron kirke. Den norske Wikipedia kaller motivet kvinnene ved korset. Det kan være samme scene, lest med vekt på dem som står under korset.

Korsarmene har høye tønnehvelv. Benkene hadde dører og rette vanger. De fra 1868 har svungne vanger, og SNL kaller dem den tydeligste endringen i et ellers godt bevart rom. Pilegrimsleden skriver at åpne benker avløste nummererte gårdsbenker. I 1929 ble rommet malt på nytt. SNL sier at de opprinnelige grånyansene kom tilbake. Den norske Wikipedia er mer detaljert: blått tak, perlegrå vegger og benker i to gråtoner med gullister, bredere knefall i rød fløyel og rød løper i midtgangene. Grått står i begge. Blått tak og rød tekstil står hos Wikipedia.

Lyset i rommet er også lagdelt i tid. SNL skriver at belysningsarmaturen er fra 1930–32, tegnet av Domenico Erdmann i former fra 1700-tallet. Den norske Wikipedia nevner en stor glasslysekrone fra Christiania Glasmagasin, hengt opp i 1932 for midler som daværende ordfører Lars Klaveness samlet inn. De to opplysningene kan gjelde samme kampanje eller to ulike armaturer. Begge knytter lysene til årene rundt 1930, ikke til 1792.

Fra Frederiks kirke til menighetens

Treverk må vedlikeholdes. Den engelske Wikipedia knytter forsømmelsen til grev Frederiks økonomi: i 1805 var han nær konkurs, kongen overtok det meste av godset, kirkene ble liggende utenfor det oppgjøret, og husene forfalt. Den norske Wikipedia beskriver en brevveksling 28. september 1814 og et vedtak om oppussing for kongens regning. Kledning måtte skiftes, trappen til sakristiet var råtten, og vektergangen i tårnet – byens første branntårn – måtte bygges om. Blytaket fra steinkirken var dårlig. Malingen som ble valgt, var oker. Den engelske artikkelen legger en befaring til 1816. 1814 og 1816 kan være samme sak: vedtak, deretter synfaring.

I 1814 var kirken også valgkirke, ifølge lokalhistoriewiki og den engelske Wikipedia. Prestegjeldet var en valgkrets. Menigheten valgte valgmenn. De møttes siden i grevskapet og pekte ut dem som skulle til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Sandar var en av valgkirkene i Larvik grevskap. Valgkirken var første ledd. Eidsvoll-representantene ble pekt ut i neste.

Eierskapet skiftet i neste generasjon. Den engelske Wikipedia skriver at Frederik Wilhelm Treschow overtok kirken i 1835. Den norske Wikipedia, Steigan og lokalhistoriewiki er enige om det neste årstallet som betyr noe for menigheten: i 1841 overdro generalfiskal Treschow kirken til menigheten, og vedlikeholdet ble et kommunalt ansvar. Grevestolen med initialene ble stående. Eieren var ikke lenger greven.

1868 er året da silhuetten skiftet. Kuppelen og den lave lanterninen ble byttet med en høyere, slankere avslutning i nygotiske former: et åttekantet parti og et spir som strekker seg opp. SNL, Pilegrimsleden, Steigan og begge Wikipedia-utgavene er enige om året og om at spiret er det nye. Steigan og den norske Wikipedia skriver at en bonde og møllebygger fra Stokke, Anders Abrahamsen Thorød, skal ha vært arkitekten for det nye tårnet. «Skal ha vært» hører med. Det er ikke en signert tegning gjengitt i leksikonet.

Samme år skjedde mer enn tårnbyttet. Pilegrimsleden nevner trappehuset foran vestre inngang, åpne benker, ny døpefont i sort marmor og et nytt strøk maling. Den norske Wikipedia legger til ovner og at døpefonten av sort, polert stein fortsatt er i bruk. Den nynorske artikkelen kaller fonten sort marmor og daterer den til 1868. SNL beskriver benkene med de svungne vangene som nettopp dette årets inngrep.

Neste store innvendige runde var 1929, med fargene som er omtalt over. I 1932 kom lysekronen. Etter det lister den norske Wikipedia elektrisk varme, flomlys, barnedåpssakristi, sikkerhetshvelv og minnetavler over de falne i de to verdenskrigene, uten årlige årstall på hvert punkt. I 1964 ble interiøret pusset opp igjen, og alterbildet ble renset av fagfolk fra Riksantikvaren. Lokalhistoriewiki kaller 1964 den siste innvendige oppussingen. Det stemmer ikke lenger med menighetens egen side, som skriver at kirken ble nymalt i 2020–2021. Den engelske Wikipedia, med henvisning til en sak i Sandefjords Blad av Vibeke Bjerkaas i 2021, oppgir at arbeidet varte fra november 2020 til juli 2021 og kostet 13,4 millioner kroner, betalt av kommunen, Riksantikvaren og gaver fra bedrifter, privatpersoner og organisasjoner. Avisartikkelen er ikke lest i original for denne teksten. Det som menigheten selv skriver, er at huset ble malt på nytt i disse to årene. Beløpet og månedene står i den engelske artikkelens gjengivelse av avisen.

Klokkene er tre. Den eldste kommer fra steinkirken og ble støpt om i København i 1755, ifølge den norske Wikipedia. Den største sprakk i 1947 og måtte støpes om. Samtidig ga skipsreder Anders Jahre en tredje klokke. Den nynorske Wikipedia sier at to av klokkene er fra Olsen Nauen i 1947. Det passer med en omstøping og en ny klokke samme år, pluss den gamle.

Orgelet som står der nå, er ikke det lokalhistoriewiki fortsatt fører som «dagens orgel fra 1967». Orgelfirmaet Flentrop Orgelbouw lister selv et nytt orgel i Sandar kirke fra 2010, med to manualer, pedal og 31 registre. Sandefjords Blad skrev 1. november 2010 at instrumentet var på plass. Professor Bjørn Boysen ved Norges musikkhøgskole hadde vært konsulent. Kantor var Bjørg Trondsen Bang. Det nederlandske firmaet hadde vunnet anbudet i konkurranse med fem andre. 1967-orgelet er altså forgjengeren, ikke det som spilles på i dag.

Magnus Brostrup Landstad var sogneprest her fra 1859. Når embedet sluttet, er kildene uenige, og uenigheten har en forklaring. Store norske leksikons artikkel om Sandar sier 1859–1874. Artikkelen om Landstad selv sier til 1876. Wikipedia og lokalhistoriewiki fører 1859–1877, med slagtilfelle i 1874, pensjon fra 1876 og avskjed i nåde i 1877. Statuen av ham står på Landstads plass, ikke inne i kirken. Hans Holmen gjorde den. Den ble avduket 17. mai 1928. Den engelske Wikipedia kaller den Norges første statue i hardstein. Bergartsordet er omstridt i lokale omtaler og tas ikke opp her. Det som hører til kirkebakken, er at presten som bodde i huset ved siden av, fikk monumentet sitt på plassen mellom prestegården og kirken.

Det man ser i dag

Utvendig er kirken hvit, korsformet og panelt, med mørkt tak og et spir som er det høyeste punktet på bakken. Tårnet sitter ved gavlen på den nordøstre korsarmen, slik SNL beskriver det. Under spiret er tårnkassen fortsatt den lave, klassiserende stammen, med et rundt vindu eller rosett høyt oppe og en inngang i foten. SNL sier at kirken i stor grad er bevart som den ble oppført, med to tydelige unntak: et tilbygget trappehus, og tårnets øvre del fra 1868. Pilegrimsleden knytter et trappehus til vestre inngang og til nettopp dette året. Om døren under tårnet og trappehuset i vest er samme bygg, sier ikke fotografiene alene.

Kirkegården ligger inntil kirken. Sandefjord kommune skriver at den har både kistegraver og urnegraver. Den er altså ikke bare et historisk felt. Graver fra mange tiår står mellom hverandre, med jernstakitt mot gaten og trær som tar spiret i bladrike måneder. Pilegrimsleden skriver at byggestein fra middelalderkirken ligger i kirkegårdsmuren, og at spor etter den gamle kirken og mange middelalderske graver ligger under jorden. Det man tramper på, er derfor ikke bare plen fra 1792. Den engelskspråklige siden hos Pilegrimsleden sier at det er kirkegården som er vernet etter kulturminneloven. Den norske siden sier at kirken er fredet. Ordene er ikke synonyme, og de peker ikke en gang på samme ting.

Ordene om vern er ikke de samme. Store norske leksikon fører bygget som listeført kirke. Den norske Wikipedia skriver at kirken er fredet. Den engelske Wikipedia fører kulturminne-ID 85374 som automatisk fredet kirkested, og kommunen lenker til posten Sandar kirkested i Kulturminnesøk. Automatisk fredning gjelder blant annet kirkesteder fra før reformasjonen. En trekirke fra 1792 faller utenfor aldersgrensen på 1650 for stående bygg. Listeføring er kirkens eget vern av nyere kirker, og det er Eldals ord. Kirkestedet i bakken og trekirken oppå det kan altså ha ulik merkelapp. Kulturminnesøks post er ikke lest felt for felt her, så de tre formuleringene får stå side om side.

Inne, når kirken er åpen, er det galleriene, alterportalen, grevestolen og den svarte døpefonten som bærer 1792 og 1868. Flentrop-orgelet fra 2010 er det nye instrumentet i et gammelt rom. Lokalhistoriewiki skriver at det øvre galleriet er stengt av hensyn til sikkerhet og rømning. Det forklarer også hvorfor plass-tallet spriker. Sandefjord kommune og Kirkesøk, som den norske Wikipedias infoboks viser til, oppgir 700 sitteplasser. Kommunen legger til at kirken har teleslynge. Lokalhistoriewiki oppgir 800 når begge gallerihøydene regnes med. 700 er tallet kommunen publiserer. 800 regner med et galleri som ikke lenger skal brukes.

Bakken, plassen og byen rundt

Kirken står ikke alene på bakken. Vestfold fylkeskommune regner kirkestedet – kirke, tidligere herredshus, menighetshus og Landstads plass – som et kulturmiljø. Prestegården fra 1848, senere Sandar herredshus, ligger på den andre siden av plassen. Mellom dem står Holmens Landstad. Sør for plassen ligger Sandar menighetshus med Olavskapellet fra 1962. Jernbanen går like ved. Preståsen reiser seg bak. Det er den samme ryggen som på fotografiet fra 1865 fortsatt var en åpen bakgrunn, før villabebyggelsen klatret opp.

Sandefjord kirke ligger 250–300 meter unna i luftlinje, ifølge lokalhistoriewiki. Den engelske Wikipedia runder av til 300 meter. Sandar var sognekirken da ladestedet ennå ikke hadde egen. Teglkirken i sentrum ble innviet i 1903, på prestegårdens grunn, etter bybrannen i 1900. Gangen mellom tårnene er kort. Administrativt var avstanden større: eget prestegjeld fra 1877, og et herred som omsluttet byen, til sammenslåingen i 1968.

Pilegrimsleden Tunsbergleden går innom kirkegården. For en som går leden, er Sandar et punkt på ruten. For en som bor i kvartalene, er det et hus på vei til Storgata.

Praktisk

Kirkerommet er åpent ved gudstjenester og når menigheten kunngjør dåp, vielse, konsert eller annen samling. Pilegrimsleden skriver det samme: åpent under gudstjenester, ellers etter avtale med menigheten. Tider ligger på sandar.menighet.no. Telefonnummeret 33 45 44 50 går igjen både der og hos Pilegrimsleden. Dette er ikke et museum med faste åpningstider og billett. Kommer du utenom en kunngjort åpning, er det kirkegården, fasaden og plassen du har tilgang til.

Sandefjord kommune opplyser at det ikke finnes en parkeringsplass som tilhører kirken. Parkering i gatene rundt kirkegården er tidsbegrenset. Nærmest inngangen til kirkegården fra Peter Castbergs gate er det to plasser for forflytningshemmede. Teleslynge finnes i kirkerommet. Øvre galleri er stengt, ifølge lokalhistoriewiki, så en tilhører skal ikke regne med plass der oppe. Kirkegården er i bruk. Gå mellom gravene, ikke over dem, og vent med fotografering tett på en gravferd.

Om vinteren er dette bygater, ikke en kyststi som blir stående ubrøytet. Kirkegårdens egne stier kan likevel være glatte. Huset ligger i byen, og det er byens vanlige fortau som fører dit.

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord stasjon. Gangruten måler omtrent 370 meter og går et stykke langs Sandarveien, gjennom Dølebakken og inn i Peter Castbergs gate. I rolig gange tar det rundt fem minutter. Med bil er kjøreavstanden den samme korte strekningen, et par minutter fra stasjonen, med tidsbegrenset parkering i gatene rundt. Kirken kjenner du på det hvite panelet, korsformen og det høye, mørke spiret over gravene. Adressen er Peter Castbergs gate 2. Nærmeste holdeplass for den som kommer med buss østfra, er Skorge, omtrent 150 meter fra kirken. Der stopper linjene 73, 720 og 721, mot Sandefjord, Solløkka, Helgerød og Stokke. Fra stasjonen er gange den korte veien. Landstads plass og prestegården ligger på den andre siden av kirken, så du er framme når spiret står over muren og den hvite korsarmen fyller bakken.

Et hus som ble stående da byen flyttet seg

Andebu har middelalderens steinkirke i behold, og Høyjord har stavkirken. Sandar har tomten, stein i gjerdet og et trehus greven og bøndene finansierte fordi det gamle var for lite og for skadet. F A L på grevestolen er 1790-årenes byggherre. Benkene uten gårdsnummer er 1868, da menigheten eide kirken. Orgelet er fra 2010. Malingen utvendig er fra 2020–21. En hverdag uten seremoni gir kirkegård, spir og plass. En gudstjeneste gir rommet Lind gjorde ferdig.

Kilder

• Sandar kirke – Store norske leksikon, Jens Christian Eldal. Listeført korskirke; Horn og Lind; klassisisme, kuppel og spir 1868; alterportal etter Christians kirke; Petersen 1807; gallerier, grevestol, benker 1868, farger 1929, Erdmann 1930–32. Sist oppdatert 21. august 2025. Tekstgrunnlag fra Kirker i Norge.
• Sandar – Store norske leksikon. Navnet; kirken omsluttet av byen; Landstad. Sist oppdatert 23. september 2026.
• Sandar kirke – Wikipedia (bokmål). Innvielse 15. august 1792; brev 1401 og 1404; byggemånedene 1790; spir 1868; overdragelse 1841; klokker; restaurering 1929 og 1964. Flere avsnitt om steinkirken og den midlertidige kirken er merket med manglende kilde.
• Sandar Church – Wikipedia (engelsk). Mål etter Tollnes 1998; lynnedslag 22. juli 1745; Schmidt som vigslingsbiskop; befaring 1816; Treschow 1835; restaurering 2020–21 med henvisning til Sandefjords Blad. Automatisk fredning, ID 85374.
• Sandar kyrkje – Wikipedia (nynorsk). Flentrop-orgel 2010; døpefont 1868; prekestol 1985; klokker fra Olsen Nauen 1947; 700 plasser.
• Sandar kirke – lokalhistoriewiki. 800 plasser og stengt øvre galleri; kostnad omkring 10 000 riksdaler; valgkirke 1814; overdragelse 1841; 250–300 meter til Sandefjord kirke. Oppgir orgel fra 1967, som er forgjengeren til Flentrop-orgelet.
• Sandar kirke – Pilegrimsleden, Tunsbergleden. Mynter 1100-tallet; utgravning 1901–02; viet til Maria og Olav; lyn 22. juli 1745; stein i kirkegårdsmuren; åpningstider; adresse og telefon.
• Sandar kirke og kirkegård – Sandefjord kommune. 700 plasser, teleslynge, kiste- og urnegraver, tidsbegrenset gateparkering, to HC-plasser, ingen egen parkeringsplass. Lenke til Sandar kirkested i Kulturminnesøk.
• Om Sandar kirke – Sandar menighet. Egen setning om nymaling 2020–2021. Resten av teksten er hentet fra Wikipedia og gjengir også Wikipedias usikre avsnitt.
• Sandar kirke – Geir Tandberg Steigan, arc! Kostnad, Horn og Lind, innvielse, louis-seize, Thorød, overdragelse 1841. Kilder: Einar Krohn Larsen, Sandar kirke 200 år, og Eldal/Havran, Kirker i Norge, bind 3.
• Flentrop orgels – Flentrop Orgelbouw. Sandefjord, Sandar kirke, nytt orgel 2010, II/P, 31 registre.
• Orgelet i Sandar – Sandefjords Blad, 1. november 2010. Flentrop på plass; Boysen som konsulent; kantor Bjørg Trondsen Bang; seier mot fem firma.
• Sandar kirkested – Kulturminnesøk / Riksantikvaren. ID 85374, slik Wikipedia og kommunens henvisning bruker den.
• Sandar kirke – Kirkesøk. Sitert av Wikipedia for 700 plasser og adresse.
• Tollnes, Roar L.: Sancte Marie et Sancti Olaui kirke i Sandar. Sandar historielag, 1998. Målene er her gjengitt etter den engelske Wikipedia, ikke etter heftets egne sider.
• Eldal, Jens Christian og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3. Arfo, 2002. SNL-artikkelen bygger på dette verket.
• Sandar kirke – Wikimedia Commons.

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden