Pukkestad gård

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Pukkestad gård ligger mellom Sandefjordsveien og Hystadveien, et kvartal vest for rådhuset. Tunet er et komplett 1700-talls anlegg i tre: hovedbygning, drengestue og vognskjul, med en låve som ble reist på nytt i 1984. Hovedbygningen ble vedtaksfredet 6. juni 1923. I 1952 ga skipsreder Anders Jahre gården til Sandefjord kommune som bymuseum. Museet åpnet her 4. juni 1956, med kronprins Olav til stede. Da besøket sviktet på 1990- og 2000-tallet, ble samlingene flyttet. Kommunen eier fortsatt eiendommen. I dag er tunet møteplass for Sandefjord Lokalhistoriske Senter, Sandefjord Jeger og Fisk og andre foreninger. Gårdsplassen er synlig fra veien hele året. Det er ikke et museum med faste daglige åpningstider.

Hvor

Hystadveien 21, 3208 Sandefjord. Mellom Sandefjordsveien og Hystadveien, vest for rådhuset

Type

Fredet gårdsanlegg, tidligere bymuseum, i dag kulturhus og foreningslokaler

Først nevnt

1396, som rettighet ved Ruklabekken. Nåværende hus 1792–1799

Fredet

Hovedbygningen vedtaksfredet 6. juni 1923. Kulturminne nr. 86579. Gårdsnummer 119

Koordinater

59°07′48″N 10°13′02″Ø (Riksantikvaren / Wikidata)

Adkomst

Omtrent 800–900 meter vest for Sandefjord stasjon, rundt 12 minutter til fots. Rådhuset ligger omtrent fem minutter unna. Holdeplass Pukkestad Ekeberggata like ved

Åpent

Tunet kan ses fra veien hele året. Sandefjord Lokalhistoriske Senter har åpent hus på dagtid de fleste tirsdager i sesong, med kafé fra rundt kl. 10.30. Sjekk foreningens sider før du kommer

En gård som byen vokste innpå

Pukkestad ligger i dag i sentrum. Det er et nytt faktum. Da Andreas Larssøn Schelven reiste husene i 1790-årene, lå tunet utenfor ladestedet, på Sandar-siden av det som senere ble bygrensen. Sandar Historielag skriver at enkesetet kanskje ble stående tomt nettopp fordi det lå for langt ute på landet. Hystadveien fikk navn først i 1931. Pukkestadveien, som ligger på gårdens gamle grunn, fikk sitt navn av kommunen i 1901. Mellom tunet og fjorden ligger nå rådhuset, Badeparken og Hjertnes. Mot vest begynner villastrøket mot Hystad og Gimle.

Gården er matrikkelgård nummer 119. Adressen er Hystadveien 21. Anlegget ligger i folden mellom to veier: Sandefjordsveien på den ene siden, Hystadveien på den andre. Fra tunet ser man ikke fjorden. Man ser plen, trepanel og takstein, og over takskjegget byens øvrige tak. Det er det som gjør stedet lesbart: et komplett gårdstun som byen har slukt, uten at husene er flyttet.

Navnet er eldre enn husene. Sandar Historielag, i heftet om fredede bygninger fra 2017, skriver at gården antakelig ble ryddet i yngre jernalder, og knytter navnet Pukkestad til «smådjevlenes bosted». Det er en tolkning, ikke en arkeologisk datering av tunet. Pukke og puk brukes i norsk om små underjordiske vesener. Førsteleddet kan også ha andre forklaringer. Det som er sikkert, er at navnet er gammelt, og at det har gitt navn til vei, bakke og bydel.

Merdstøde, krongods og 200 års krangel

De eldste skriftene Sandefjord Lokalhistoriske Senter peker på, er fra 1396. De gjelder rettighetene til et område ved Ruklabekken. Stedet kalles da Merdstøde. En merd er en ruse eller fiskefelle. Et stø er et landingssted. Det som ble kranglet om, var altså en verdifull fangst- og bruksrett, ikke nødvendigvis selve våningshuset som står der nå. Senteret skriver at striden varte i over 200 år, fram mot år 1600.

I 1599 ble Pukkestad krongods. Deretter fulgte eiere som futer, prester, skippere og skipsredere, i varierende grad av stell og forfall. Lokalhistoriewiki har en setning som kan leses som om disse eierne kom før kronen. Senterets egen historikk legger dem etter 1599. Det er den rekkefølgen som stemmer med formuleringen om en ny epoke da gården ble krongods.

Ruklabekken er ikke lenger et landemerke de fleste kjenner. Bekken og rettighetene forteller likevel noe: Pukkestad var knyttet til vann og fangst før det ble prestens enkesete og byens museum. Gården har ligget i overgangen mellom innmark, bekkeløp og det som ble by.

Prosten som bygde, og enken som ikke flyttet inn

I 1792 kjøpte prost Andreas Larssøn Schelven gården. Han var født i 1738 og døde i 1799. Ifølge Lokalhistoriewikis liste over sokneprester i Sandar prestegjeld var han sokneprest i Larvik 1770–1775, prost fra 1773, og sokneprest i Sandar 1775–1799. Kona var Johanne Elisabeth Bugge fra Laurvig, omtalt av Sandar Historielag som formuende. De nåværende husene ble reist mellom 1792 og 1799. Lokalhistoriewiki skriver at hovedbygningen antas oppført i perioden 1780 til 1799. Forskjellen er liten: kjøpet er 1792, og husene sto ferdige i Schelvens levetid.

Hensikten var et enkesete for Johanne. Schelven døde i 1799, da huset var ferdig. Hun flyttet aldri inn. Historielaget spør om det lå for langt ute på landet. Lardex gjentar at det aldri ble innflytting. Det er dokumentert at byggherren døde først, og at enkesetet ikke ble tatt i bruk av enken. Hvorfor hun ble værende i Larvik eller andre steder, er det ikke gitt en kildelagt forklaring på utover avstanden.

Byggingen falt sammen med at middelalderkirken i Sandar ble revet og ny kirke reist. Sandar kirke er korskirke fra 1792. En tradisjon, gjengitt av historielaget, sier at tømmeret til kirken ble kjørt til byen via den nyanlagte Dølebakken, og at tømmeret som ble til overs, ble brukt på Pukkestad. Det er merket som tradisjon, ikke som regnskap. Det som er sikkert, er at prest, kirke og gård hører til samme tiår og samme mann.

Døra i hovedbygningen har initialene A.S. og J.B. – Andreas Schelven og Johanne Bugge. Lokalhistoriewiki og senteret er enige om at døra trolig er fra byggeåret. Riksantikvaren, sitert av historielaget, har omtalt den som et praktstykke i stil og utførelse. Det er den døra man fortsatt går mot når man står på tunet.

Louis-seize på laftet tømmer

Bygningene har, ifølge eksperter sitert av Lokalhistoriske Senter, et enkelt Louis 16-preg med trekk som tyder på tidlig empire. Historielaget bruker formuleringen Louis Seize / tidlig empire, og kaller anlegget stilrent og harmonisk. Det er den stilen man ser i dørfyllinger, overlys, listverk og den rolige, symmetriske fasaden – ikke i selve tømmerkassen.

Hovedbygningen er i halvannen etasje, laftet, med gavler og tverrvegger tømret til mønet. Historielaget nevner dymlinger som avstivere øverst i gavlene. Taket er et bratt åstak. Veggene har stående panel. Gulvarealet er oppgitt til omtrent 200 kvadratmeter. Planen i første etasje er typisk for større våningshus i distriktet på denne tiden: tre stuer etter hverandre.

En branntakst fra 1856, gjengitt av Bjørn Kvarenes i historielagets hefte, gir et inntrykk av huset to generasjoner etter Schelven. Hovedbygningen var da gulmalt og tekket med tegl. Der fantes tre stuer, tre kammers og forstue, kjøkken med skorstein, flere kakkelovner og et titalls dører og vindusfag. Den østre sidebygningen var rødmalt og innredet som bryggerhus med bakerovn, drengestue og loft. Den vestre var vognskjul. Standsmessige kjøredoninger hørte med, skriver senteret. I den østre fløyens vestende beskriver taksten et mindre vedskjul med das, lagt nærmere våningshuset enn den store uthusbygningen.

Den østre sidebygningen er altså drengestue og bryggerhus. Den vestre er vognskjulet, der Lokalhistoriske Senter holder til i dag. Låven er den bygningen som ikke står igjen fra 1790-årene. Den gamle låven ble revet rundt 1971–72 fordi den var i dårlig stand, ifølge senteret og historielaget. I 1984 ble det reist en tilnærmet rekonstruksjon av eksteriøret, finansiert av Anders Jahres Humanitære Stiftelse. Hensikten var både mer plass til museet og å gjenskape tunet. Lokalhistoriewiki og Lardex skriver at låven ble gjenreist etter brann i 1984. Senteret, som sitter i huset, skriver riving på grunn av forfall i 1972, og nybygg i 1984. Historielaget skriver riving omkring 1971 og kopi i 1984, uten å nevne brann. Motsetningen gjelder årsaken til at den gamle låven forsvant, ikke at dagens låve er fra 1984 og utvendig tenkt som kopi.

Berg, Tholfsen og Jahres gave

Mellom Schelven og 1900-tallet skiftet gården hender flere ganger. Søskenparet Gunhild og Johannes Berg eide Pukkestad fra 1850-årene til 1907, ifølge Lardex’ artikkel om Skravestad. Begge forble ugifte. De testamenterte midler til et legat for «uforsørgede, men ikke vanartede barn». Pengene ble stående til 1952, da de hadde vokst fra 150 000 til omtrent 750 000 kroner, og ble brukt til Skravestad guttehjem. Pukkestad er altså også en del av den historien, selv om guttehjemmet ble lagt et annet sted.

Fra 1908 til 1950 var gården i Tholfsen-familiens eie. Enken Ella Tholfsen bodde der til 1953. I 1950 kjøpte skipsreder Anders Jahre eiendommen av Thor Tholfsen. Historielaget presiserer at Jahres kjøp unntok låvebygningen. Etter at Ella var borte, ble hovedhus og fløyer restaurert i 1955–56. Målet, skriver senteret, var å føre framhuset tilbake til 1790-årene. Vestfløyen fikk derimot nytt interiør til foredragssal og arkiv, fordi museet trengte det.

Gaven til kommunen er datert i brev 13. desember 1952. Betingelsen, sitert av historielaget, var at eiendommen skulle brukes til bymuseum og eventuelt representasjonsbolig. Jahre ønsket at kommunen satte husene i stand på en pietetsfull måte, og at Arnstein Arneberg ble brukt som arkitekt eller konsulent. I februar 1955 tilbød han seg å hjelpe med finansieringen, men ville vente til han hadde innfridd en stor donasjon til Universitetet i Oslo. Rådmannens innstilling til formannskapet 2. mars 1955 viser at arkitektene Fastvold og Hellenes, under Arnebergs ledelse, hadde laget forslag til ominnredning, godkjent av både bymuseets styre og riksantikvaren. Samme dokument nevner at Jørgen Jahre da bodde midlertidig på Pukkestad og skulle flytte ut samme høst.

Sandefjord bymuseum var eldre enn gaven. Lokalhistoriewiki skriver at museet ble grunnlagt i 1898, og at det holdt til i en laftet bygning i Museumsgata med plassmangel siden før krigen. 4. juni 1956 åpnet dørene på Pukkestad. Kronprins Olav var til stede. Jahre overrakte bygningene til ordfører Frithjof Bøe. Lardex skriver at Jahre overleverte på vegne av byggekomiteen, som bymuseum og representasjonssted. Dr. Johan Knap ble styreleder og den drivende kraften. De første fire månedene kom det innimot 7 000 besøkende, ifølge historielaget.

På gårdsplassen står en byste av Jahre. Lardex oppgir avdukning 4. juni 1955 – altså året før museumsåpningen – i bronse på granittsokkel, utført av Nick Schøll (1901–1984). Sokkelteksten, gjengitt hos Lardex, forteller at Jahre skjenket Pukkestad gård til kommunen i 1952 og lot husene restaurere til bymuseum. Bysten er en hedersbevisning, ikke en gravminne. Den markerer giveren på det tunet han ga bort.

Fredning, tomme saler og kampen mot salg

Hovedbygningen ble vedtaksfredet 6. juni 1923 etter bygningsfredningsloven. Det er Lokalhistoriewikis dato. Historielaget skriver 1923. Senteret nøyer seg med «1920-årene». Det er bare hovedbygningen som er formelt fredet. I oktober 2006 ønsket kommunen å omregulere, fradele og selge den nordlige delen av anlegget, sammen med låven. Vestfold fylkeskommune svarte 21. desember 2007 at hele tunet er verneverdig og i fredningsklassen: samtlige bygninger, med hage og veiløp. Dersom kommunen gikk videre, ville fylkeskommunen vurdere fredning av hele området.

Besøket hadde da lenge vært på vei ned. Historielaget oppgir 2 600 besøkende i 1977 og 1 726 i 1998. Kommunen avviklet museumsdriften. Gjenstander fra Leif Hunskaars bygdesamling på låven, og samlingene i hovedbygning og drengestue, ble overført til Vestfoldmuseenes magasin på Pindsle. Lokalhistoriewiki skriver at museet ble stengt på 2000-tallet, og at samlingen forvaltes av Vestfoldmuseene. Store norske leksikon, i artikkelen om Hvalfangstmuseet, bekrefter at den avdelingen også forvalter samlinger fra Sandefjord bymuseum.

Etter fylkeskommunens motstand mot deling ønsket kommunen å selge hele eiendommen, blant annet for å finansiere nybygg ved Hvalfangstmuseet. Foreningen Gamle Sandefjord og Sandar Historielag gikk i spissen, sammen med Sandar Bondelag og Sandefjord og Sandar Mållag. Senere kom Sandefjord Jeger og Fisk med. Formannskapet droppet salgstanken enstemmig i februar 2008 og gikk i dialog med foreningene. Kommunen beholdt eierskapet. Vognskjulet ble leid ut til det nystartede Sandefjord Lokalhistoriske Senter. Hovedbygning, drengestue og låve gikk til jeger- og fiskerforeningen, som videreleier til andre organisasjoner.

Senteret ble stiftet 12. juli 2010, etter sonderinger fra 2008 og med Horten Lokalhistoriske Senter på Karljohansvern som forbilde. Formålet er å formidle kunnskap om nær fortid og forvalte den lokalhistoriske samlingen som til enhver tid er oppbevart på Pukkestad. Da vestfløyen ble overtatt, sto der faste utstillinger: skomakerverksted etter skomaker Olsen, trykkeri etter Handelstrykkeriet, bymodellen i foredragssalen og skolestue i annen etasje. Bymodellen, laget av Ernst Anker Eriksen og gitt til byen i 1975, er i 2026 flyttet til visning i Folkets Hus ved Torget. Senteret fortsetter på Pukkestad med bildesamling, mimretreff, utstillinger og tirsdagskafé.

Hva man ser og kan gjøre der i dag

Kom inn fra Hystadveien. Tunet åpner seg som et U av gule trehus rundt plen og grus. Hovedbygningen kjenner du igjen på den buede overlysdøra mot gårdsplassen. Sidebygningene er lavere. Låven i nord er den yngste, men holdt i samme skala. Bysten av Jahre står på plassen. Det er dette anlegget fylkeskommunen i 2007 kalte verneverdig som helhet, ikke som enkelt hus.

Interiørene er i bruk, ikke museumisert i 1956-forstand. Senteret har kontor, kafékjøkken, skolestue og skiftende utstillinger i vognskjulet. Jeger- og fiskerforeningen bruker hovedhus, drengestue og låve til møter, temadager og utstillinger. Fjorden Sanitetsforening og Sandefjord Husflidslag har brukt husene til julemarked. Påskearrangementer med Røde Kors og Kirkens Bymisjon har vært holdt på tunet. Pukkestaddagen i juni er den faste åpne dagen for hele anlegget. Tirsdager i sesong er den jevneste innfallsporten: åpent hus, kaffe og ofte kåseri eller bildevisning.

Gå rundt husene og les panelet, takvinkelen og dørene. Se etter initialene. Hold deg på tun og sti; dette er ikke et friluftsmuseum med åpne rom bak hver dør. Bygningene er arbeidsplass og møtelokale. Hærverk på krukker og beplantning har vært et problem, skrev Sandefjords Blad i 2023. Ta hensyn til det som står framme.

Pilegrimsleden Tunsbergleden går gjennom sentrum via Pukkestad til Sandar kirkegård. For den som går leden, er gården et punkt på ruten, ikke et sidebesøk. Sandefjord kirke og Sandar kirke ligger i gangavstand. Rådhuset og Badeparken likeså. Pukkestad er bindeleddet mellom trehusbyen mot Bjerggata og villaveien mot Hystad.

Byrommet rundt tunet

Mot øst ligger Sandefjordsveien og undergangen mot Holmbrua, der Pukkestadveien tar til. Veien har navn etter gården og ligger på dens opprinnelige grunn. Mot vest og sør begynner Hystadveien, opparbeidet i 1901 som privat vei ut mot Stub og Ranvik. Artikkelen om Hystadskogen tar den aksen videre. Her, ved nummer 21, er det fortsatt gårdstun, ikke villa.

Mot nordøst, noen minutters gange, ligger Hjertnes, rådhuset og Badeparken på det som var Hjertnes hovedgård, kjøpt av kurbadet i 1866. Kjøpet omfattet også deler av Pukkestad. Gården vi ser i dag, er restene av et mye større jorde. Byen har bygd inntil. Tunet er det som ble stående.

Preståsen og Mokollen ligger i siktlinjen over takene. Det er byens bakgrunn, ikke gårdens innmark. Trærne på tunet og hekken mot veien gir likevel et rom som skiller seg fra parkeringsplasser og forretningsgårder rundt. Om høsten, som på fotografiet fra 2011, er det plen, epletre og gult panel mot mørkt tak. Om vinteren er det det samme, uten blad.

Praktisk

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord stasjon. Gå vestover gjennom sentrum, forbi rådhuset og ut mot Sandefjordsveien og Hystadveien. Moovit oppgir omtrent 12 minutter til fots fra stasjonen, og omtrent fem minutter fra Sandefjord rådhus, som ligger i underkant av 350 meter unna. Du kjenner igjen stedet når de gule, panelte trehusene åpner et tun mot Hystadveien, med den buede hoveddøra og Jahres byste på plassen. Nærmeste bussholdeplass er Pukkestad Ekeberggata, omtrent 70 meter unna, rundt to minutter å gå. Rutebilstasjonen ligger omtrent 11 minutter unna til fots. Med bil er det noen minutter fra stasjonen; stedet ligger i byen, ikke ute på øyene.

Parkering er ikke merket som eget museumsanlegg. Bruk gateparkering i området og vis hensyn til beboere og foreninger som bruker husene. Tunet er flatt og gruset; hovedadkomsten er jevnere enn mange kyststier, men det er gamle dørterskler og trinn inn i husene. Rullestol inn i alle rom er ikke dokumentert. Sesong for åpent hus er i praksis skoleåret, med sommeropphold. Julemarked kommer gjerne i november. Tirsdag formiddag er den faste tiden. Sjekk sandefjordlokalhistoriskesenter.no før du tar turen for kafé og program. Utenom arrangementer kan du se tunet fra veien. Gå ikke inn i stengte hus.

Hvorfor tunet tåler en lang tur

Pukkestad er ikke Sandefjords mest berømte attraksjon. Hvalfangstmuseet og Gokstadhaugen har den rollen. Likevel er det her 1700-tallets gård, 1900-tallets museumsgave og 2000-tallets foreningskamp står i samme plen. Du kan se initialene til en prost og en kjøpmannsdatter som aldri flyttet inn. Du kan se en byste av mannen som kjøpte gården og ga den bort med krav om museum. Du kan drikke kaffe i det som var vognskjul, på en tirsdag, mens bymodellen nå vises et annet sted i byen.

Det er også et sted der etterkrigstidens valg er synlige. Jahre krevde at kommunen skulle verne. Kommunen avviklet museet og ville selge. Fylkeskommunen sa nei til å splitte tunet. Foreningene tok husene i bruk. Resultatet er ikke et tomt fredet hus, og ikke et fullt museum. Det er et tun som fortsatt har folk i rommene, og en dør fra 1790-årene som fortsatt er inngangen.

Kom en tirsdag formiddag hvis du vil inn. Kom en hverdag utenom sesong hvis du vil se panelet og taket i ro. Ta med den kunnskapen du nettopp har lest. Gården ligger der byen tok igjen landet. Det var derfor den ble gitt bort, og det er derfor den ikke ble solgt.

Kilder

• Historikk om Pukkestad Gård – Sandefjord Lokalhistoriske Senter (1396, Schelven, Jahre, restaurering, låve 1972/1984, senterets drift).
• Sandefjord Lokalhistoriske Senter – åpent hus, program og bymodellen.
• Pukkestad (gård) – Lokalhistoriewiki (gnr. 119, bygninger, fredning 6. juni 1923, bymuseet).
• Sandefjord bymuseum – Lokalhistoriewiki (grunnlagt 1898, stengt på 2000-tallet).
• Hystadveien og Pukkestadveien – Lokalhistoriewiki.
• Hystadveien 21 – Pukkestad Gård – Sandefjords Historie / Lardex (Jahre 4. juni 1956, bysten, eiere).
• Skravestad – Lardex (Berg-søsknene og legatet).
• Kvarenes, Bjørn / Sandar Historielag: Fredede bygninger i Sandefjord, Kulturminner Sandefjord 5.1, våren 2017 (enkesete, branntakst 1856, fredning, Jahres brev 1952, åpning 1956, besøkstall, salgssaken 2006–2008).
• Tollnes, Roar L.: Pukkestad Gård – Gårdstun fra 1790-tallet. Sandar historielags kulturminneserie.
• Sandar prestegjeld – Lokalhistoriewiki (Schelven sokneprest 1775–1799).
• Hvalfangstmuseet – Store norske leksikon (forvalter samlinger fra Sandefjord bymuseum).
• Liste over kulturminner i Sandefjord – Wikipedia (kulturminne 86579, koordinater).
• Pukkestad, kulturminne 86579 – Kulturminnesøk / Riksantikvaren.
• Wikidata Q67620448 – koordinater 59°7′48″N, 10°13′2″Ø.
• Booking Pukkestad – Sandefjord Jeger og Fisk.
• Hedret med æresmedlemskap – Sandefjords Blad, 21. februar 2023.
• I helgen kom jula til Pukkestad Gård – Sandefjords Blad, 9. november 2025 (julemarked).
• Category:Pukkestad gård – Wikimedia Commons.

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden