Kirke og kultur · Andebu · 12. september 2026

Andebu kirke

Rett nord for Andebu sentrum står en hvitkalket steinkirke med rødt våpenhus og takrytter. Skipet er fra 1100-tallet. Her ble det holdt valg i 1814. Herfra kommer Norges eldste bevarte kirkebok.

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Andebu kirke er soknekirke for Andebu sokn i Sandefjord kommune, Tunsberg bispedømme. Den er en romansk langkirke i stein, reist på 1100-tallet og viet jomfru Maria og sankt Nikolaus. Kirkesøk fører den med 300 sitteplasser og vernestatus automatisk fredet, fordi den er eldre enn 1650. Kulturminne-ID er 83777. For den som kommer innlandet nordfra Sandefjord, er det denne kirken som markerer kirkebygda: hvit mur, kirkegård mot sør, fredet prestegård mot nordøst.

Hvor
Håskenveien 40, 3158 Andebu. Rett nord for Andebu sentrum
Type
Soknekirke, Den norske kirke / Sandefjord prosti, Tunsberg bispedømme
Byggeår
1100-tallet. Første kjente omtale 1314. Innvielsesdag 28. februar, årstall ukjent
Viet til
Jomfru Maria og sankt Nikolaus
Sitteplasser
300 (Kirkesøk)
Vern
Automatisk fredet (før 1650). Kulturminne-ID 83777
Koordinater
59°18′29″N 10°10′35″Ø
Adkomst
Omtrent 24 km nord for Sandefjord sentrum, rundt 25–30 minutter med bil. Fra Andebu sentrum noen hundre meter til fots
Åpent
Gudstjenester og kirkelige handlinger. Kirkegården er tilgjengelig utendørs. Kirkerommet er ikke museum med faste åpningstider

Kirkebygda i innlandet

Andebu ligger ikke ved fjorden. Store norske leksikon plasserer tettstedet 24 kilometer nord for Sandefjord sentrum og 17 kilometer nordvest for Tønsberg. Folketallet i tettstedet er oppgitt til 2549 innbyggere i 2025. Landskapet er dal, ås, skog og jordbruk. Det er den andre siden av kommunen enn den kysten som hvalfangst og kurbad har preget. Kirken står like nord for sentrum, på prestegårdsgrunn, med kirkegård som SNL beskriver som utvidet sørover fra kirken.

Navnet Andebu kommer av norrønt Andabú. Store norske leksikon skriver at førsteleddet ikke er sikkert forklart, mens andre ledd er bú, gård, bosted eller eiendom. Kirkestedet er altså knyttet til et gammelt gårdsnavn, ikke til et ladested eller en by. Det er typisk for de romanske steinkirkene i Vestfold: de ble reist der det allerede bodde folk, og der det var grunnlag for et sogn.

Fram til 1. januar 2017 var Andebu egen kommune. Den omfattet soknene Andebu, Høyjord og Kodal. Alle tre har middelalderkirker. Høyjord stavkirke er Vestfolds eneste bevarte stavkirke. Kodal kirke er en steinkirke som senere fikk tømmerskip. Andebu kirke er hovedkirken. Prestegjeldet, skriver lokalhistoriewiki, ble samlet av de tre sognene i seinmiddelalderen, trolig på 1400-tallet, da folketallet var redusert. Gårdsnavnene Prestbøen i Kodal og Prestegården i Høyjord peker mot at hvert sogn tidligere hadde egen prest.

Det er lett å se kirken som et landemerke og glemme at den står i et prestegårdslandskap. SNL plasserer den fredede prestegården like nordøst for kirken, og et kombinert båre- og servicehus på nordsiden. Kirkegårdsmuren av stein rammer inn gravfeltet. På muren mot veien sitter en blå plakett fra grunnlovsjubileet i 2014. Den forteller at kirken var valgkirke. Det kommer vi tilbake til.

Hvitkalket steinkirke med rødt trevåpenhus og takrytter, sett fra kirkegården med gravsteiner i forgrunnen.
Andebu kirke fra kirkegården, med det røde trevåpenhuset mot vest. Foto: Trond Strandsberg, 28. juli 2007. Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0.

En steinkirke uten tårn

Heftet Vestfolds vakre middelalderkirker, utgitt av Tunsberg bispedømme, beskriver Andebu kirke som langkirke i stein, bygd i romansk stil på 1100-tallet. Den ble innviet til jomfru Maria og sankt Nikolaus med innvielsesdag 28. februar. Årstallet for innvielsen er ukjent. Engelskspråklig Wikipedia gjentar det samme: kirken ble trolig reist rundt 1100 og vigslet 28. februar, uten at året er bevart. Kirkesøk fører byggeåret som 1100. Det er en avrunding, ikke et dokumentert årstall for ferdigstillelse.

Opprinnelig besto kirken av skip og kor. Tårn, våpenhus og sakristi kom senere. Skipet er rektangulært. Koret er lavere og smalere. Nynorsk Wikipedia kaller koret kvadratisk. De to beskrivelsene peker mot samme form: et kor som er tydelig skilt fra skipet, slik romanske langkirker i Vestfold gjerne er. Senere ble det bygd et steinsakristi mot øst og et våpenhus av tre mot vest. Det røde trevåpenhuset er det første man ser når man kommer inn kirkegården fra vest.

Kirkene i Vestfold fra denne tiden er i hovedsak steinkirker. Bispedømmeheftet forklarer tettheten med at hogd stein til portaler og vindusomramninger krevde fagarbeidere, og at det rundt Oslofjorden var enklere å få tak i dem enn lenger inn i landet. De minste kirkene hadde et rektangulært skip og et noe smalere kor under samme saltak. Vinduene vendte mot sør. Menigheten sto under messen. Døpefonten sto ved inngangen og var dyp nok til at barnet ble senket. Det er denne kirketypen Andebu tilhører.

Den eldste kjente omtalen av kirken er et diplom fra 1314. Det betyr ikke at kirken ble bygd det året. Det betyr at den da allerede sto, og at noen hadde grunn til å nevne den skriftlig. Mellom innvielsen og 1314 ligger altså mer enn et århundre uten bevart omtale i de kildene som er brukt her. Det er vanlig for norske middelalderkirker. Bygget er kilden. Teksten kommer etterpå.

Hvem som reiste kirken, er ikke kjent. Arkitekten er ukjent, slik den nesten alltid er for romanske sognekirker. Byggherren har trolig vært en lokal stormann eller et kirkelig ledd som hadde råd til stein. Tolkningen er den vanlige for slike anlegg: steinkirken markerer at kristendommen var etablert, at sognet hadde et fast sentrum, og at noen hadde midler til mer enn tre.

Forfall, grevskap og bygdefolk

Etter reformasjonen forfalt kirkebygget. Det er den faste formuleringen hos Kirkesøk, Wikipedia og bispedømmeheftet, og den treffer et mønster som går igjen i Vestfold. Prekestol og altertavle kom inn. Helgenstatuene gikk ut. Inntektene sank. Vedlikeholdet ble dårligere.

I 1673 ble kirken innlemmet i Jarlsberg grevskap. Greven ble kirkeeier, slik han ble eier av en rekke kirker i amtet da grevskapet ble opprettet. Kirken hørte under grevskapet fram til 1769. I 1686, tretten år etter innlemmelsen, ble det gjennomført en omfattende restaurering. Kirken fikk ny takrytter. Vinduene ble utvidet. Engelskspråklig Wikipedia legger til nytt tak. De romanske lysgluggene, som hadde vært små og vendt mot sør, ble erstattet av de større åpningene man ser i dag. Det er 1600-tallets kirke som møter øyet utenfra, murt rundt 1100-tallets kropp.

Nynorsk Wikipedia, med Andebu bygdebok som kilde, fører restaureringer i 1688, 1844 og 1933. 1688 står mot 1686 hos Kirkesøk, SNL, bokmåls-Wikipedia og bispedømmeheftet. Her er 1686 den datoen de fleste oppslagsverkene holder seg til. 1844 er en ombygging som de samme oppslagsverkene i liten grad utdyper. 1933 er derimot godt belagt, og kommer tilbake under inventaret.

I 1701 ødela en storm takrytteren. Den ble erstattet av en ny. Det er den takrytteren Wikipedia-infoboksen daterer til 1701, og som fortsatt sitter på mønet: hvit trepanel, spir, klokkerom over skipet. I 1769 solgte Jarlsberg-greven kirkene. Innbyggerne i Andebu gikk sammen og kjøpte kirken. Bispedømmeheftet sier det slik: bygdefolket ble eiere da greven solgte. Det samme skjedde med Kodal kirke samme år; der oppgir norske-kirker.net at kapellanen og bygdefolket kjøpte kirken for 80 daler. Andebu-kjøpet er altså del av en bredere overgang fra grevskap til lokalt eierskap i slutten av 1700-tallet.

Kirken er i dag forvaltet av Sandefjord kirkelige fellesråd. Soknet ligger i Sandefjord prosti. Den administrative linjen fra prestegjeld via Andebu kommune til storkommunen Sandefjord er ny. Kirkestedet er det samme.

Kirkeboka som overlevde

Andebu prestegjeld har Norges eldste bevarte kirkebok. Den ble påbegynt i 1623 og ført fram til 1738. Lokalhistoriewiki understreker at det er den eldste som er bevart, ikke nødvendigvis den første som ble skrevet. Bare sju bevarte norske kirkebøker starter før 1650. Andebu-boka er én av dem. I 2012 ble den tatt inn i Norges dokumentarv.

Boka er ført felles for hele prestegjeldet, i avdelinger for hvert av soknene Andebu, Kodal og Høyjord. For hvert sogn står lister over døpte og begravede. Vielser mangler. Lokalhistoriewiki mener det er tvilsomt om slike lister noensinne ble ført, fordi de i så fall ville vært ført sognevis, og fordi det ville vært merkelig om akkurat vielsene skulle mangle i alle tre sogn. Ett blad ser ut til å være tapt: døpte i Andebu sogn 1656 og 1657. Ellers synes boka å være bevart i sin helhet. Digitalarkivet merker den som restaurert, med enkelte blad tapt og deler feilinnbundet.

Opplysningene er knappe. Dåpslistene gir i hovedsak barnets fornavn, farens fornavn, bosted og dåpsdato. Moras navn er sjelden nevnt. Faddere kommer først rundt 1690. Begravelseslistene gir fornavn og bosted; alder er bare unntaksvis oppgitt. Barn og kvinner står ofte som «Nils Bergs barn» eller «Ole Flåttens kvinne». Det er likevel nok til at slektsgranskere kan følge Andebu-slekter lenger bakover enn de fleste andre norske bygder. Nasjonalarkivet peker på boka som kilde til tidlig befolknings- og sosialhistorie.

Landsomfattende bestemmelser om kirkebokføring kom med kirkeritualet av 1685. Da følger bøkene kirkeåret, med start første søndag i advent. Andebu-boka var altså i gang mer enn seksti år før det ble påbud. Fra 1733 ble det ført en ny og fyldigere bok, trolig etter biskop Peder Herslebs initiativ for å bedre kirkebokføringen. Den gamle boka fortsatte likevel til 1738. Skannet versjon ligger på Digitalarkivet. Den er skrevet med gotisk hånd og 1600-tallets skrivemåte. Den er ikke transkribert i sin helhet.

Kirkeboka ligger i arkivet, ikke i kirken. Likevel hører den til kirkestedet. Det er her prestene skrev. Det er her dåp og begravelse skjedde. For den som står ved døpefonten, er 1623 ikke et abstrakt årstall. Det er første bevarte linje i en liste som fortsatt føres, bare på andre måter.

Valgkirke i 1814

I 1814 var Andebu kirke valgkirke. Sammen med mer enn 300 andre sognekirker i landet var den valglokale i første runde av valgene til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Hvert sogn valgte valgmenn. Valgmennene møttes deretter på amtsnivå og valgte representanter til forsamlingen som skrev Grunnloven. Det var Norges første nasjonale valg. Store norske leksikon nevner Andebu kirke blant de kirkene der dette skjedde. Det samme gjelder Sandar kirke i det som den gang var Sandefjords nabo.

Valget i kirkene var ikke tilfeldig plassert. Kirken var det rommet der bygda allerede møttes, der prest og klokker hadde oversikt over hvem som hørte til soknet, og der det fantes benker og autoritet. Det var også et rom menn hadde adgang til som borgere, ikke bare som kirkegjengere. Hvem som stemte i Andebu, og hvem som ble valgmenn, hører hjemme i valghistorien for Jarlsberg grevskap. Det som er synlig på kirkebakken i dag, er plaketten fra 2014, satt opp av Riksarkivet og Riksantikvaren til grunnlovsjubileet. Den peker mot 1814 uten å gjøre kirken til museum.

Hvit steinkirke bak kirkegårdsmur, med blå plakett merket Valgkirke festet på muren i forgrunnen.
Kirkegårdsmuren mot Håskenveien, med plakett fra grunnlovsjubileet 2014 som markerer kirken som valgkirke. Foto: Peter Fiskerstrand, 10. september 2018. Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0.

Det som er igjen av middelalderen inne

Av middelalderens inventar er det ifølge Kirkesøk, Wikipedia og NIKU bare den gotiske døpefonten i kleberstein igjen. Her er kildene ikke helt enige om dateringen. Store norske leksikon skriver at fonten er fra 1100-tallet. Tunsberg-heftet daterer den mer presist til 1250–1350 og kaller stilen gotisk. Kirkesøk og Wikipedia holder seg til gotisk kleberstein uten å gi århundre. Gotikk i norsk kirkekunst peker mot 1200- og 1300-tallet, ikke mot den tidligste romanske fasen. Heftet er den kilden som både sier stil og tidsrom. SNL kan ha knyttet fonten til kirkens byggeår. Inntil en konserveringsrapport eller en katalog i Norges kirker er sjekket mot steinen selv, er det mest nøyaktige å si: klebersteinsfont i gotisk stil, av Tunsberg bispedømme datert 1250–1350, av SNL knyttet til 1100-tallet.

I bunnen av fonten ligger et messingfat med framstilling av Maria bebudelse, ifølge bispedømmeheftet. Det er et trekk som binder fonten til kirkens vieing: Maria er fortsatt til stede i metallet, også etter at helgenstatuene er borte.

Altertavlen og prekestolen er i renessansestil og dateres til rundt 1650. Kirkesøk beskriver tavlen slik: i hovedfeltet en arkade med korsfestelsen, flankert av Jesu pisking og tornekroning. På predellaen, feltet nederst, er nattverden framstilt, flankert av to skriftfelt. Over midtfeltet et skriftfelt kronet av oppstandelsen. Det er en kateketisk leseretning: lidelse, død, måltid, oppstandelse. Prekestolen er av tre, fra samme tid.

I 1886 ble både altertavle og prekestol byttet ut. Bispedømmeheftet og SNL er enige om det. Altertavlen ble erstattet med tavlen fra Mariakirken i Tønsberg, som da var revet. I 1933 ble det gamle inventaret restaurert og satt inn igjen. Det er derfor man i dag ser 1650-tallets tavle, ikke 1800-tallets bytte. Prydforhenget foran alteret er fra 1962. Under det henger et eldre forheng, datert til før 1630 av bispedømmeheftet.

Nynorsk Wikipedia nevner også en restaurering i 1844. SNL skriver at deler av kirken ble restaurert i 2003–2005. 1933 er den store interiørrestaureringen. 2003–2005 er bygningsmessig. Åpningstidene og tilstanden innenfor veggene har altså vært forhandlet i flere omganger, slik middelalderkirker i bruk må.

Nattverdsbildet fra 1569

I skipet henger et panelmaleri av nattverden, malt i 1569. Det er kirkens mest omtalte kunstverk, og det hører egentlig til Tønsberg. Norsk institutt for kulturminneforskning, som konserverte maleriet i 2024–2025, skriver at det ble gitt til Mariakirken i Tønsberg i 1571. Der hang det til kirken ble revet. Andebu kirke kjøpte maleriet i 1866. Samme år som altertavlen fra Mariakirken senere skulle inn i Andebu, kom altså også dette panelet hit. To gjenstander fra den revne bykirken i Tønsberg fikk nytt rom i Andebu, med tretti års mellomrom.

Maleriet vises i øyeblikket etter at Jesus har pekt ut Judas. Jesus sitter med utstrakte armer og senket blikk. Johannes har reist seg. Judas, med ryggen til og pungen med sølvpengene, er i ferd med å gå. Bordet er dekket med glass, tallerkener, lam, brød og grønnsaker. Rommet er et palass med søyler, girlandere og utsyn mot trær. I forgrunnen står kurver og fat. NIKU peker på at komposisjonen likner Pierino del Vagas nattverd i Rafaels loggiaer i Vatikanet, men at detaljene og figurstilen er nederlandske.

Attribusjonen er åpen. Wikipedia og Kirkesøk skriver Pieter Aertsen eller en av hans elever. NIKU skriver Aertsen, sønnen Pieter Pietersz, eller noen i deres krets. Det er også foreslått at ornamentet rundt årstallet 1569 kan være en signatur. Aertsen (omkring 1508–1575) var en av de betydelige nederlandske malerne i sin tid, kjent både for altertavler og for kjøkken- og markedsscener. At et panel av denne kretsen havnet i Tønsberg, forklares av NIKU med giverne. Rammen har innskrift som forskere har lest som en slags latin oversatt fra norsk: borgermester Peder Trondsen og Niels Larsen satte tavlen til Marias ære. Niels Larsen var trelasthandler i Tønsberg og far til Laurits Nielsen, kalt Klosterlasse, som studerte i Leuven da maleriet ble laget. Faren besøkte sønnen der i 1568. NIKU åpner for at kontakten med verkstedet kan ha skjedd da.

I desember 2022 fant kirkevergen muggsopp på panelet. Vårt Land omtalte i 2023 at både orgel og kunst i kirken var rammet. Maleriet ble tatt inn til NIKUs atelier, undersøkt i ultrafiolett og infrarødt lys, og renset. NIKU kaller det ett av få 1500-talls malerier av lignende kvalitet og proveniens som er bevart i en norsk kirke. Muggveksten ses i sammenheng med fukt i kirkebygget over tid. Det er en påminnelse om at middelalderkirker i bruk er klimaobjekter, ikke bare kulturminner.

Inskripsjonen på rammen er sitert og oversatt av NIKU. Her gjengis innholdet, ikke den latinske ordlyden: giverne satte tavlen i Mariakirkens ære i 1571. Tavlen hang altså først som altertavle i Tønsberg. I Andebu er den et skipsmaleri. Den har skiftet funksjon, men ikke motiv.

Orgel, klokker og prestegård

Søndag 13. april 2008 ble et nytt orgel innviet. Wikipedia oppgir nitten stemmer, 1176 piper og en kostnad på tre millioner kroner. SNL navngir byggeren: nederlandske Reil. Orgelet står på vestgalleriet. Det avløste eldre instrumenter. En engelsk oversikt over Andebu, basert på eldre leksikonstoff, nevner et orgel fra 1909 som ble skiftet ut på 1970-tallet. Det er den linjen som leder fram til Reil-orgelet. I 2023 måtte orgelet renses for muggsopp, ifølge Vårt Land. Kirken er i bruk som konsertlokale; Sandefjords Blad har omtalt klassiske kvelder her som et av de bedre rommene Andebu har for slikt.

Store norske leksikon skriver at kirken har to kirkeklokker fra 1974, støpt av O. Olsen & søn, altså Olsen Nauen klokkestøperi i Sem. Enkelte eldre, engelskspråklige sammendrag har i stedet årstallet 1874. Olsen Nauen har støpt kirkeklokker siden 1840-årene, så begge årstall er mulige. SNL er den nyere, fagfellevurderte kilden og brukes her. Klokkene henger i takrytteren fra 1701.

Andebu prestegård ligger inntil kirken. Nynorsk og bokmåls-Wikipedia daterer gården til 1700-tallet og knytter oppføringen til den tiden Mikael Crøger var sogneprest, 1715–1742. I 1827 besto boligen av borgstue på den ene siden av inngangen og herreværelse på den andre. I 1852–53 kom en sidefløy til møter for almue, kommune og sogneprest. I 1886, etter en periode med dårlig vedlikehold, ble boligen restaurert og fikk veranda mot hagen i sør. Prestegården ble fredet i 1991. Den er privat bolig og arbeidssted, ikke et åpent museum. Fra kirkegården ser man den som nabo, ikke som utstilling.

Å komme til kirken i dag

Utvendig er kirken hvitkalket stein med skifertak, rødt trevåpenhus og hvit takrytter. Vinduene i skip og kor er de utvidede åpningene fra 1600-tallet, med bue. Kirkegården ligger rundt, tettest mot sør. Gravminnene er av ulike tider; det er en gravplass i bruk, ikke et arkeologisk felt bak gjerde. Mot veien står steinmuren med valgkirkeplaketten. Mot nordøst ligger prestegården. Mot nord står båre- og servicehuset. Det er et samlet kirkested av den typen Vestfold har mange av, men sjelden så lesbart på ett blikk: middelaldermur, 1700-tallstakrytter, 1800-talls prestegård, 1900-talls servicebygg.

Kirkerommet er soknekirke, ikke turistattraksjon med billettluke. Gudstjenester, vielser, begravelser og konserter fyller det. For den som vil se inventaret, er det naturlig å treffe en åpen kirke eller en kunngjort visning. Kirkesøk har ikke fylt ut felt for parkering, HC-parkering, toalett eller teleslynge. Det betyr ikke at slikt mangler; det betyr at databasen ikke har registrert det. Servicehuset på nordsiden er det praktiske tillegget gravferder og kirkekaffe trenger. Inne er det 300 sitteplasser. Gulv, benker og galleri er etterreformatoriske. Det man kjenner igjen fra middelalderen, er muren, korformen og døpefonten.

Andebu sentrum ligger like sør for kirkebakken: butikker, skole, idrettspark og det tidligere herredshuset. Tettstedet har vokst sterkt siden 2000, skriver SNL; folketallet er mer enn fordoblet. Kirken er ikke lenger alene på en gårdskolle. Den står i kanten av et tettsted, med Håskenveien som adkomst. Skog og jorder begynner like utenfor. Det er innlandets Vestfold, ikke skjærgårdens.

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord stasjon. Andebu ligger omtrent 24 kilometer nord for sentrum. Kjør fylkesvei 305 mot Andebu; turen tar omtrent 25–30 minutter med bil. I Andebu sentrum tar du av mot Håskenveien. Kirken ligger noen hundre meter nord for sentrum, et par minutter til fots fra bussholdeplassen Andebu sentrum. Du kjenner den igjen på den hvitkalkede steinmurene, det røde våpenhuset og takrytteren over kirkegården. Vestfold Kollektivtrafikk kjører buss mellom Andebu sentrum og Sandefjord; rute 710 er den linjen reiseplanleggere oppgir, med omtrent en halvtime på veien. Sjekk gjeldende rutetabell. Kirkegården kan gås hele året. Kirkerommet følger menighetens tider, ikke et museumsur.

Parkering skjer ved kirkestedet og i sentrum like ved. Kirkesøk har ikke registrert HC-parkering. Muren og gressbakken er ujevne; den som kommer med rullestol, bør regne med kirkegårdsunderlag, ikke byfortau. Gravferder og gudstjenester fyller plassen. Vis hensyn til de som har ærend der, og hold deg på stier og grus.

Hvorfor kirken tåler en omvei

Sandefjord har fire middelalderkirker innenfor dagens kommunegrense, skriver Store norske leksikon: Høyjord stavkirke, Kodal, Skjee og Andebu. Andebu er den som binder sammen tre ting som sjelden står på samme kirkebakke. For det første steinen fra 1100-tallet, fortsatt i bruk som sognekirke. For det andre kirkeboka fra 1623, den eldste bevarte i landet. For det tredje valget i 1814, markert med plakett på muren. Dertil kommer nattverdsbildet fra 1569, som egentlig er Tønsbergs, og prestegården som ble fredet i 1991.

Det er lett å kjøre forbi Andebu på vei mellom Sandefjord og innlandet. Kirken krever at man svinger av, parkerer og går inn porten. Da ser man at middelalderen her ikke er ruin. Den er hvitkalket, i bruk, og omgitt av graver som fortsatt får navn. Inventaret forteller om 1600-tallets grevskap, 1800-tallets byttehandel med Tønsberg og 1933-restaureringen som la 1650-tallet tilbake. Muggsoppen i 2022 forteller at tre og limfarge i en steinkirke fortsatt er sårbare.

Kom når det er gudstjeneste hvis du vil høre rommet. Kom en hverdag hvis du vil gå kirkegården og lese plaketten. Ta med at 28. februar er innvielsesdagen, uten årstall, og at 1623 er det første året vi kan lese hvem som ble døpt her. Resten står i steinen.

Kilder

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden