Hystadskogen

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Hystadskogen er ikke ett gjerde og én skiltet innfallsport. Det er landskapet vest og sørvest for Sandefjord sentrum: de to matrikkelgårdene Vestre og Østre Hystad, skogen i åssiden, villastrøket som fylkeskommunen kaller hvalfangerklassisisme, den kommunale naturparken Hjertnesskogen, og Jotuns anlegg på Gimle nede ved fjorden. Navnet Hystadskogen brukes her om dette samlede området, ikke om et naturreservat. Kommunen kaller den tilrettelagte parken mellom Hystadveien og Ranviksvingen for Hjertnesskogen. De to navnene peker mot ulike kanter av samme vekst vestover – gården, skogen, veien og fabrikken som til sammen forteller hvordan byen tok land utenfor den gamle bygrensen.

Hvor

Hystad, vest og sørvest for Sandefjord sentrum, langs Hystadveien (fylkesvei 303)

Type

Turområde, boliglandskap og industripreg ved fjorden

Gårder

Vestre Hystad (gnr. 129) og Østre Hystad (gnr. 130), tidligere Sandar

Koordinater

59°06′23″N 10°13′14″Ø (Hystad). Jotun på Gimle: Hystadveien 167

Adkomst

Omtrent tre kilometer, rundt 35–40 minutter til fots fra Sandefjord stasjon til Gimle. Villastrøket og Hjertnesskogen ligger nærmere.

Åpent

Skog, stier og vei hele året. Villaene er private hjem. Jotun er arbeidsplass, ikke utstillingslokale.

Gårdene vest for byen

Hystadveien har navn etter Hystad-gårdene. Lokalhistoriewiki skriver at veien fikk navnet i 1931. Matrikkelen skiller mellom Vestre Hystad, gårdsnummer 129, og Østre Hystad, gårdsnummer 130. Begge hørte til Sandar, kommunen som omsluttet byen inntil sammenslåingen i 1968. Lorens Bergs bygdebok Sandeherred fra 1918 har et eget avsnitt om gården, på sidene 604–608. Wilhelm Møllers senere gårdshistorie Sandar, Grend og gård 1850–1970 tar opp husmannsplasser og ødegårder under Hystad. Det er altså ikke et nytt nabolagsnavn. Det er et gårdsnavn som byen har vandret ut i.

Etterleddet -stad hører til den store gruppen gårdsnavn som Store norske leksikon knytter til norrønt staðir. Slike navn var vanlige i århundrene før og under vikingtiden, og de er spredt over hele landet. Forleddet i Hystad er ikke forklart i de kildene som er brukt her; Oluf Ryghs Norske Gaardnavne for Jarlsberg og Larviks amt er det vanlige oppslagsverket for slike spørsmål. Inntil den språklige analysen er sjekket, er det nok å si at navnet er gammelt, at det peker mot et bosted, og at det er gården – ikke skogen eller fabrikken – som har gitt veien og bydelen navn.

Geografien er enkel å se fra kartet. Hystad ligger på vestsiden av Sandefjordsfjorden, sørvest for sentrum, med Lystad mot nord, Lofterød og Store Bergan mot sør og vest, og fjorden mot øst. Mindat oppgir koordinatene 59°06′23″N 10°13′14″Ø for selve Hystad. Berggrunnen hører til Oslofeltets magmatiske bergarter, det samme som Store norske leksikon beskriver for kommunen. På Thorøya og Skaustranda, like ved, er det registrert mineraler. Det er ikke turistattraksjoner, men det forteller at kollen og svaberget her er noe annet enn leirslettene lenger inn.

Kokegroper og ødegårder

Før villaene og fabrikken var dette jord og utmark. I 2013 gravde Kulturhistorisk museum på deler av Hystad østre, gårdsnummer 130, bruksnummer 4, fordi det skulle bygges boliger. Vestfold fylkeskommune hadde registrert planområdet i mai 2008 og påvist to nærliggende lokaliteter på samme jorde, med identifikatorene 116048 og 116049. Under utgravningen, fra 17. juni til 5. juli 2013, ble de to satt i sammenheng. Rapporten, skrevet av Lise Loktu og utgitt i 2018, oppsummerer funnene: 1627 kvadratmeter ble flateavdekket, og det ble påtruffet 73 strukturer. Av disse var 20 kokegroper, 36 stolpehull eller staurhull, seks avfallsgroper, fem nedgravninger og fire antropogene lag.

Flertallet av kokegropene lå samlet i sørøst. Den tette plasseringen tyder på et kokegropfelt, altså et sted der mat ble tilberedt i groper over tid, ikke ett ildsted. Kull fra ni av kokegropene er datert. De fordeler seg på to faser: yngre bronsealder og førromersk jernalder. I tillegg kom en datering fra registreringen til eldre bronsealder. Avfallsgropene inneholdt kullholdig masse og stein. I én av dem lå svært fragmenterte, brente bein av dyr, bestemt som gris. Stolpehullene ble nedprioritert fordi de ikke syntes å inngå i noe husmønster. Det man kan si med sikkerhet, er at folk brukte dette jordet til matlaging og avfall i flere hundreår før Kristi fødsel. Det som sto over bakken, er borte. Det som ble gravd ut, ligger under boliger.

Mye senere, etter middelalderen, dukker ødegårdene opp i kildene. Møller skriver, sitert på Lokalhistoriewiki under Ødegårdsveien, at det under Hystad som så mange andre steder i Sandar har ligget ødegårder – kalt slik fordi de i lengre tid lå ubebodd, øde, kanskje etter svartedauen. På Hystad vestre viser matrikkelen tre slike: 129/14, 129/42 og 129/43, alle nær det som i dag er fylkesvei 303. De fikk egne bruksnumre i 1878, 1905 og 1905. Hver hadde en jordpart på 10–25 mål innmark. Vi vet lite om dem før de ble skilt ut. Veien som i 1970 fikk navnet Ødegårdsveien, minner om at rydningen her har vært brutt og tatt opp igjen.

Fra krøttersti til hvalfangervei

Før forrige århundreskifte var veien ut hit en krøtter- og spasersti fra byen mot Stub og Ranvik, skriver Lokalhistoriewiki. I 1901 ble den opparbeidet på privat initiativ, uten offentlig støtte. Pengene kom fra private tilskudd, basar og loddsalg. I 1902 gikk den fra Pukkestadveien til stedet som lokalt ble kalt «Verdens Ende», litt sør for der Jotun senere ble anlagt, Hystadveien 167. Fram til 1911 vedlikeholdt lokale bønder veien. Deretter overtok kommunen. Forlengelsen fram til den daværende grensen mot Tjølling, i dag Larvik, var ferdig anlagt i 1936. Første del av Hystadveien er fortsatt kommunal. Fra nummer 70 går den som videreføring av Sandefjordsveien og blir del av fylkesvei 303 gjennom Vestfold. Veien er i dag omtrent fem kilometer lang.

Det er denne aksen byen vokste langs vestover. Inne i byen ligger Pukkestad gård ved Hystadveien 21, et 1700-talls anlegg som Anders Jahre senere kjøpte og ga til bymuseum. Det er et eget sted, og det hører hjemme i en annen artikkel. Poenget her er rekkefølgen: først prestens og bøndenes jorder, så en sti, så en vei betalt av dem som ville ut, så villaer, så fabrikk, så boligfelt. Hystadskogen er den historien sett fra landsiden.

Hvalfangerklassisisme

Vestfold fylkeskommune beskriver Hystadveien som kulturmiljø med nasjonal og regional verdi. Området vest for sentrum ble opparbeidet i 1902–1903 med praktvillaer i nyklassisisme. Arkitekturen kalles «hvalfangerklassisisme». I Hystadveien bodde samfunnets øverste ledere innen hvalfangst og shipping. Kulturmiljøet har vokst fram som resultat av en samlet planlegging. Gateløp og bebyggelse har derfor en enhetlig struktur: fasjonable trevillaer i én til to etasjer, gjerne lyst malt tømmerpanel, inndelte vinduer, saltak med hel eller halv valm og spisse arker, omgitt av store hager.

Lokalhistoriewiki legger til sveitserstil i den bynære delen. Det er ikke motstrid. Rundt 1900 blandet stilene seg, og det man ser i dag er et villastrøk der hvert hus er sitt, men der helheten – veien, hagen, treverket – er mer enn summen. Fylkeskommunen skriver at Hystadveien er en svært viktig kilde til kunnskap om arkitektur, byutvikling og sosiale forhold i Sandefjord, og i Norge og Vestfold, ved inngangen til 1900-tallet. Opplevelsesverdien ligger i at strøket synliggjør velstanden hvalfangsten førte med seg for en del av byen, i kontrast til trehusene i Bjerggata, Rukla og Nybyen.

Villaene er private hjem. Man går langs fortauet og ser fasadene, takene og hekkene. Man går ikke inn i hagene. Det er nettopp avstanden – det brede gateløpet, de dype tomtene – som var poenget da strøket ble lagt ut. Her skulle man bo med utsikt, luft og avstand til bybrannene som hadde lagt sentrum i aske i 1882 og 1900.

Kurgjestenes skog

Mellom Hystadveien og Ranviksvingen ligger Hjertnesskogen, som kommunen kaller naturpark sørvest for byen. Kommunens egen side beskriver skogsområde, dam, utsiktspunkt, merkede stier, gapahuk og benker. Området brukes til tur og lek hele året. Virik nærmiljøutvalg har satt opp gapahuk med bålplass og skilt med informasjon. Kommunen skriver at skogen ble etablert som turområde for kurbadgjester for over 100 år siden.

Det stemmer med kurbadets eiendomshistorie, uten at de to kildene sier nøyaktig det samme. Heinrich Arnold Thaulow kjøpte Hjertnes hovedgård med omliggende arealer i 1866. Sandefjord kurbads egne sider skriver at handelen omfattet tomtegrunnen der rådhuset og Park hotell ligger i dag, deler av Pukkestad, Hjertnespromenaden, tomtene nord opp til Torvgaten, hele stranden fra fergeleiet til det som senere ble bensinstasjonen på Stub, og noen mål oppe i lia mot Virik, som den gang lå i Sandar. Skogen i lia vest for byen hører altså til det landskapet badet disponerte. Kommunen sier den ble lagt til rette for gjestene. Detaljene om stier, dam og rekkverk kommer fra nyere turkart.

Kartet Sandefjords bynære turer, som Sandefjord Turistforening har utgitt og som UT.no gjengir, navngir flere punkter i og rundt skogen. Svarttjern skal være anlagt av kurbadet, brukt til vanning av Badeparken, og restaurert på 1990-tallet. Kommunen omtaler et vannspeil, uten å bruke navnet. Seiler’n beskrives som utsiktspunkt der folk samlet seg for å se hvalbåtene komme om våren og dra om høsten. Stubtoppen er en liten kolle med utsikt. Jettegryter skal ha fått rekkverk og trapper av badet. Fundamenter i skogen tilskrives krigen, uten at kartet sier hva de ble brukt til. Det siste bør leses som et åpent spørsmål, ikke som dokumentert batterihistorie.

Sandefjords Blad tok i 2015 med Hjertnesskogen i en kåring av kommunens friluftsområder. Avisen plasserer skogen mellom Hystadveien og Ranviksvingen, eiet av kommunen, med gapahuk, utsiktspunkt, kulturminner, bålplass, tjern og benker. Vegetasjonen beskrives som varmekjære trær, furu på kollepartiene og mye blåbær. Framkommeligheten er tidvis vanskelig for barnevogn og rullestol. Det er den skogen man går i i dag: kommunal, skiltet, brukt av nabolaget, og med røtter i badets promenader like mye som i gårdsutmarken.

Gimle ved fjorden

Der veien nærmer seg «Verdens Ende», møter skogen og åsen fjorden. Stedet heter Gimle. I norrøn mytologi er Gimle salen der de skyldfrie skal bo etter Ragnarok. Her ble navnet et fabrikknavn. Skipsreder og hvalfangstreder Johan Bryde, født i Tjølling i 1858, etablert i Sandefjord, startet Gimle Fabrikker for egen regning i 1906. Lokalhistoriewiki skriver at fabrikken skulle raffinere hvalolje og lage skipsmaling, kunstig gummi og finere maskinolje. I 1907 fikk den medaljer for produktene på to utstillinger. Sommeren 1909 ble selskapet aksjeselskap med Bryde som styreleder. Brevarket fra 1909 nevner hvaloljeraffineri, farvefabrikk og lager av hval-, sel- og spermoljer. I 1914 skiftet selskapet navn til Gimle Oliemølle. Store norske leksikon oppsummerer Bryde som den som også etablerte en fabrikk i Sandefjord for foredling av hvalolje. Dyrearten brydehval har navn etter ham.

Malerfagets historielag og Lokalhistoriewiki er enige om det neste: Johan Bryde hadde startet Jotun Kemiske Fabrik for skipsmaling på Gimle i 1909, og både oljemøllen og malingfabrikken gikk konkurs i 1925. Odd Gleditsch, som fra 1920 drev fargehandel og skipsrekvisita i Sandefjord og hadde vært agent for oljemøllen, overtok Jotun Kemiske Fabrik A/S i 1926. I 1928 kjøpte han også Gimle Oljemølle, sammen med Ole Aanderud Larsen. Jotuns egne sider kaller Gimle arnestedet, med historie tilbake til 1926. Adressen er Hystadveien 167.

Fabrikkbygningen som fortsatt preger knausen, kom i 1951: et nytt femetasjes anlegg der en hel etasje ble satt av til forskning, noe som var uvanlig i norsk industri. Flyfotografiet fra 1947, tatt av Widerøe og forvaltet av Vestfoldmuseene, viser anlegget før og like rundt denne utbyggingen: kai, lavere verksteder, det høye JOTUN-huset mot sjøen, og bak det en naken fjellvegg med skog og spredt bebyggelse oppover. Det er Hystadskogen sett fra luften – ikke som park, men som ås og utmark som fabrikken er skjøvet inn under.

Jotun som konsern har en egen artikkel i katalogen. Her er poenget landskapet. Fabrikken ligger trangt mellom havet og fjellet. Den har kai. Den har tatt tomt som ellers kunne vært strand, hage eller skog. Den har også holdt skogen i åssiden i sjakk, fordi anlegget trengte plass, vei og senere sykkelsti. Da Jotun i 2015 vedtok å bruke 1,115 milliarder kroner på nytt forskningssenter og hovedkontor på Gimle, pekte konsernsjef Morten Fon nettopp på at Gimle er arnestedet, og at utbyggingen forankret selskapet i Sandefjord. Bygget, tegnet av Henning Larsen Architects, på omtrent 34 000 kvadratmeter, sto ferdig sent i 2019. Tidsskriftet Arkitektur skrev i 2023 at rundt 600 mennesker arbeidet der, og at glassfasaden mot vest vender mot innseilingen. Jotun bekostet også gang- og sykkelvei på østsiden av Hystadveien. Antall parkeringsplasser skulle økes fra 300 til 470.

Da nabolaget ble evakuert

Onsdag 15. september 1976 brant hovedanlegget. Store norske leksikon kaller det den største industribrannen i Norges historie: seks mennesker mistet livet, elleve ble skadet. Jotuns egen historikk sier det samme, og legger til at katastrofen formet selskapets syn på sikkerhet. Sandefjords Blad har senere gjengitt at rundt 100 ansatte var på jobb, at verdier for over 175 millioner kroner gikk tapt, og at hundrevis av beboere i området ble evakuert. Fabrikken ble gjenoppbygd året etter.

For Hystadskogen er brannen nabolagshistorie. Villaene, skogen og fabrikken ligger så tett at en ulykke i det ene rommet tvinger det andre til å flytte. Da alarmen senere har gått på Jotun, har avisen merket at mange i Sandefjord fortsatt skvetter. Det er en påstand om hukommelse, ikke om statistikk, men den peker mot noe konkret: industrien her er ikke et fjernt felt ved E18. Den er innfelt i bolig- og turområdet.

Miljøarven ligger også i fjorden. NRK fortalte i mai 2026 at Jotun bruker 40 millioner kroner på å rydde opp på havbunnen ved Holtskjæra. I årene etter krigen, og fram til 1960-tallet, dumpet flere bedrifter farlig avfall der, blant annet malingsklumper som kan inneholde bly og kvikksølv. Blant de aktuelle bedriftene er det nå bare Jotun som fortsatt eksisterer, skriver NRK. Oppryddingen er selskapets, men landskapet den gjelder, er det samme kystbeltet man ser fra Seiler’n og fra fabrikktaket.

Boligfeltet som tok jordet

Da hvalfangsten tok slutt i 1968, var Jotun allerede i ferd med å bli byens flaggbedrift, slik Vestfold fylkeskommune formulerer det. Store norske leksikon kaller malingprodusenten Vestfolds største private bedrift, med rundt 900 ansatte i Sandefjord av konsernets mange tusen. Samtidig fortsatte boligbyggingen utover Hystad. Hystadstranda, tidligere Strandveien fra 1970, fikk nytt navn i 2002 og har rundt 30 eneboliger mot fjorden. Lystadveien, navnsatt i 1961, har 23 eneboliger. Ødegårdsveien kom i 1970. Utgravningen i 2013 skjedde nettopp fordi det skulle bygges på Hystad østre. Hystadåsen AS har senere utviklet boliger på gnr. 129.

Det er denne veksten katalogens teaser peker på: turområde og boligfelt med spor etter Jotun og byens vekst vestover. Skogen er ikke urørt mark. Den er det som ble igjen da gårdsjorda ble tomter, da veien ble fylkesvei, og da fabrikken tok sjøkanten. Kommunen eier Hjertnesskogen. Resten er et lapeteppe av private hager, boligveier, industriområde og restskog i åsene mot Lofterød og Store Bergan.

Hva man ser og kan gjøre

Den som kommer for å gå, har to naturlige sløyfer. Den ene er Hjertnesskogen: merkede stier, benker, gapahuk, bålplass og utsikt over byen og fjorden. Kommunen peker på at området brukes hele året. Den andre er selve Hystadveien som promenade gjennom villastrøket, med avstikkere mot Hystadstranda og fjorden, og med Gimle som vendepunkt der fabrikken og knausen møter sjøen. Sandefjord Turistforenings kart over bynære turer legger en merket rute fra Matrosgata via Badeparken, Stub og inn i Hjertnesskogen. UT.no oppgir rundturen til 5,7 kilometer og omtrent halvannen time, med 183 høydemeter, og kaller den middels krevende. Sesongen på det kartet er mars–oktober. Stiene i skogen er åpne også om vinteren, men de er ikke rullestolvennlige overalt.

Fra utsiktspunktene ser man det batteriet på Folehavna skulle dekke, bare fra den andre siden av byen: innseilingen, brygga, kirken, og i godt vær kysten videre. Det er derfor Seiler’n fikk navn, om kartets forklaring treffer: her sto man og ventet på flåten. I dag er det Color Line og småbåter. Fabrikken på Gimle er landemerket mot sør. Skogen bak den er den samme åsen.

Badeplasser ligger i buktene, ikke i selve skogen. Hystadstranda er boligvei mot sjøen. Stub hadde tidligere et bad; rester av trapper og mur omtales på turkartet. Fiske og bading følger de vanlige kystreglene. Jotuns område er inngjerdet arbeidsplass. Hold deg til offentlig vei, sti og den kommunale parken.

Naturen rundt

Hjertnesskogen har, etter kommunens og avisens beskrivelser, varmekjære løvtrær i sluktene og furu på kollene. Blåbær er vanlig. Dam og tjern gir vannspeil i et ellers tørt åslandskap. Utenfor parken er vegetasjonen mer oppstykket: hager, veikanter, restskog og den nakne knausen over Gimle. Mot Lofterød åpner landskapet seg mot innmark og nyere boliger. Mot fjorden er det svaberg, kai og det smale beltet mellom vei og sjø.

Dette er ikke villmark, og det skal ikke selges som det. Verdien ligger i at man på en ettermiddag kan gå fra kurbadets park, gjennom hvalfangernes hager, inn i en kommunal skog og ut til en fabrikk som fortsatt bruker den samme kaia Bryde anla for olje og maling. Få norske byer har den rekkefølgen så kort.

Praktisk

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord stasjon. Gå vestover mot Badeparken og Sandefjordsveien, som går over i Hystadveien. Villastrøket begynner like etter Pukkestad. Hjertnesskogen ligger i åssiden mellom Hystadveien og Ranviksvingen; se etter skog, stier og kommunens skilt, ikke etter et stort portanlegg. Jotuns anlegg på Gimle, Hystadveien 167, ligger omtrent tre kilometer fra stasjonen. Moovit oppgir 2875 meter, rundt 35–40 minutter i rolig gange. Med bil tar den samme strekningen noen minutter langs fylkesvei 303. Linje 04 (Sandefjord–Larvik) og flere skoleruter kjører Hystadveien; nærmeste holdeplasser ved Gimle er blant andre Ranvikbakken, et par hundre meter unna, og holdeplassen Hystad lenger ute. Fabrikken kjenner du igjen på bygningsmassen mot sjøen og bokstavene JOTUN. Skogen kjenner du igjen når asfalten og villaene slipper, og stien tar av opp i åsen.

Parkering ved Hjertnesskogen omtales som god i Sandefjords Blads oversikt fra 2015. Langs Hystadveien er det gateparkering og anlegg ved Jotun for ansatte. Ikke bruk bedriftens plasser som turområdeparkering. Toalett finnes ikke i skogen. Gapahuk og bålplass er der; bruk dem med vanlig hensyn. Stiene er ujevne. Barnevogn og rullestol er tidvis vanskelig, slik kommunen og avisen begge merker. Hunder skal holdes i bånd der det er ferdselsregler for det, og alltid unna private hager. Jotun er ikke museum; bedriften har eget museum inne i det nye hovedkontoret, åpent etter avtale, ikke som drop-in for turgåere.

I 2026 startet Jotun bygging av et nytt helautomatisert ferdigvarelager på Danebuåsen ved E18, på 10 000 kvadratmeter, som skal erstatte lageret på Vindal fra 1978. Selskapet har selv pekt på at anlegget ved E18 vil redusere tungtrafikken fra virksomheten gjennom byen. For den som går Hystadveien, er det en påminnelse om at landskapet fortsatt endres: noe av industrien trekkes ut av åsen, noe blir værende på Gimle.

Hvorfor stedet tåler en lang tur

Hystadskogen vinner ingen kåring mot Gokstadhaugen eller Folehavna. Den har ingen stavkirke og ingen kanonring. Den har i stedet det de fleste norske kystbyer gjemmer i utkanten og sjelden forklarer: hvordan gården ble vei, hvordan veien ble villastrøk, hvordan badets gjester fikk en skog å gå i, og hvordan en konkursrammet oljemølle ble byens største arbeidsplass uten å flytte fra knausen.

Kokegropene under boligene på Hystad østre, ødegårdene ved riksveien, loddsalget som finansierte veien i 1901, villaene fra 1902, Svarttjern, Seiler’n, brannen i 1976 og glassbygget fra 2019 ligger i samme blikk. Noe av det er dokumentert av museum og fylkeskommune. Noe er turkart og nabolagshukommelse. Skillene er viktige. Helheten er likevel synlig for den som går sakte nok: byen slutter ikke ved Badeparken. Den fortsetter vestover, gjennom skog og hage, til fabrikken møter fjorden.

Kom en hverdag hvis du vil ha skogen for deg selv. Kom en søndag hvis du vil se nabolaget bruke gapahuken. Hold deg til stien, les skiltene Virik nærmiljøutvalg har satt opp, og la Hystadveien føre deg videre mot Lofterød bare hvis du vil se hvor gårdsjorda ble vei. Snur du ved Gimle, har du allerede gått gjennom det meste av det som gjorde Sandefjord til mer enn ladestedet innerst i fjorden.

Kilder

• Hystadveien – Lokalhistoriewiki.
• Matrikkelgårder i Sandefjord kommune – Lokalhistoriewiki (Vestre og Østre Hystad, gnr. 129 og 130).
• Ødegårdsveien – Lokalhistoriewiki, med sitat fra Wilhelm Møller: Sandar, Grend og gård 1850–1970, bind III.
• Berg, Lorens: Sandeherred: en bygdebok. Kristiania 1918, s. 604–608 (gården Hystad).
• Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord. Sandar Historielag, 2008.
• Kulturmiljøer i Sandefjord – Vestfold fylkeskommune (Hystadveien / hvalfangerklassisisme).
• Hjertnesskogen – Sandefjord kommune.
• Hjertnesskogen: Et sted å sitte i timevis – Sandefjords Blad, 12. juli 2015.
• Stub – Hjertnesskogen – UT.no, basert på kartet Sandefjords bynære turer (Sandefjord Turistforening).
• Loktu, Lise: Kokegropfelt og avfallsgroper. Hystad Østre, 130/4, Sandefjord, Vestfold. Kulturhistorisk museum, 2018. hdl.handle.net/10852/65623.
• Johan Bryde – Lokalhistoriewiki.
• Johan Bryde – Store norske leksikon.
• Jotun A/S – Malerfagets historielag.
• Jotun – Store norske leksikon.
• Jotun (konsern) – Wikipedia (bokmål).
• Our history – Jotun.
• Tidenes Jotun-satsing på Gimle – Sandefjords Blad, 8. desember 2015.
• Supermatt i Sandefjord – Arkitektur, 21. juni 2023.
• Jotun rydder opp etter seg i skjærgården – NRK Vestfold og Telemark, 31. mai 2026.
• Sandefjord – Store norske leksikon.
• Kurbadets historie – Sandefjord kurbad.
• Hystadveien, Sandefjord – Wikimedia Commons.

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden