Mokollen

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Mokollen er Sandefjords høyeste ås tett på sentrum. Den er et turområde med benker og merket sti, og samtidig det stedet i byen der unionsstriden, okkupasjonen og den kalde krigen ligger oppå hverandre i samme fjell. Det meste av det som ble sprengt ut, er stengt. Det som er igjen i dagen, er utsikten – og noen merker i stein og betong.

Hvor

Nord for sentrum, mellom Lunden, Mosserød og Åsen

Type

Tidligere festningsverk / turområde

Høyde

107 moh. ifølge lokalhistoriewiki og flere turbeskrivelser; slektsdata.no skriver 111 moh.

Koordinater

59°08,6′N 10°12,6′Ø (Kartverkets representasjonspunkt for åsen)

Første anlegg

Unionsstriden 1895–1905; grunnmur merket 1902

Tysk utbygging

1940–45: batterier, luftvern og fjellhaller

Adkomst

20–25 min til fots fra stasjonen, eller noen min med bil til Mokollveien 30

Åpent

Hele året, utendørs. Fjellanleggene er stengt.

Åsen over byen

Mokollen heter etter den gamle gården Mo, nordvest for fjellet. Lokalhistoriewiki kaller den Sandefjords høyeste bynære fjell, og oppgir 107 meter over havet. Det samme tallet brukes av Sandefjords Historie og av turbeskrivelser som «Til topps på Mokollen». Slektsdata.no, som har registrert anleggene i terrenget, skriver 111 meter. Forskjellen er liten for den som går, men den viser at toppunktet ikke er ett enkelt merke alle er enige om. Kartverkets stedsnavnplassering for åsen ligger lavere, rundt 72 meter, og er et punkt på ryggen, ikke selve toppen.

Åsen har to koller. Fra den søndre er det fritt utsyn over sentrum og Sandefjordsfjorden. Sandefjords Historie skriver at utsikten derfra rekker til Færder fyr, mot Tønsbergfjorden og vestover. Fra den nordre ser man innlandet, jordene på Mo og veiene ut av byen. Mellom toppene går merket sti gjennom bøkeskog. Det er denne kombinasjonen – sjø i sør, innfartsveier i nord – som gjorde fjellet til et forsvarsverk lenge før det ble et søndagsmål.

Mokollveien er 1 076 meter og går fra Nedre Åsenvei, via Glassmesterløkka, til Midtåsveien på Mosserød. En sidevei på omtrent 300 meter tar av opp mot platået. Lokalhistoriewiki merker at mye av veien går gjennom skog, og at dette var en av de gamle veiene til kirken og havna. I skråningen mot sør er fjellet bratt. De senere årene har klatrere brukt veggen; The Topo skriver at utviklingen startet i 2008, med Didrik Kristiansen og Tom Brodie. Kantene er ikke sikret. Det er langt ned.

Da unionen knaket

Vilhelm Møller, som skrev heftet Mokollen festning for Sandar Historielag høsten 1982, plasserer de eldste synlige anleggene i unionsstriden med Sverige. Han skiller klart mellom tre lag: eldre bygdeborger andre steder i distriktet, de tyske stillingene fra okkupasjonen, og de «lite kjente og lite påaktede» forsvarsverkene fra årene før 1905. I Vestfold peker han på to slike: Sunnåsen i Stokke og Mokollen i Sandefjord.

Bakgrunnen er kjent fra Norges historie. Unionen av 1814 fungerte lenge. Motsetningene skjerpet seg mot slutten av århundret, særlig om utenrikspolitikken. Norge hadde ikke eget utenriksvesen. Sverige styrte, og Norge – med større handelsflåte – krevde eget konsulatvesen. I 1895 var situasjonen så spent at mange fryktet krig. Norge rustet: panserbåter, nytt artilleri, festninger langs grensen, og anlegg på strategiske steder ved kysten. Møller skriver at svenskene hadde utarbeidet planer om å angripe Melsomvik fra sjøen. Melsomvik, den gamle marinehavnen ved Tønsbergfjorden, ligger et stykke øst for Sandefjord. Et batteri på Mokollen ville ikke dekke Melsomvik alene, men det ville dekke byen, havna og veiene inn.

Den første veien opp Mokollen ble bygd i denne perioden, slik at anleggsmaterialer og kanoner kunne fraktes til platået. Øverste platå ble plant ut og fundamentert. Fra dette stedet, skriver Møller, kunne forsvarerne kontrollere byen og havna og de viktige linjene Raveien og Moveien. Raveien er den gamle kongeveien gjennom Vestfold. Moveien går vestover. Den som holdt Mokollen, så både skip i fjorden og kolonner på innfartsveiene.

Firma G. A. Bøe i Sandefjord leverte anleggsmaterialet. Det står hos Møller, og det gjentas i senere lokale oversikter. Hvor mye som ble levert, og til hvilken pris, er ikke oppgitt i de kildene denne artikkelen har sett.

Tretten mot sjøen, sju mot veien – eller færre?

Her skiller kildene lag, og det bør de få lov til.

Møller skriver at tretten kanoner skulle møte angripere fra sør og vest, og ytterligere sju mot nord, mot angrep langs Raveien. Til sammen tyve standplasser. Det er det tallet som har vandret videre: Sandefjords Historie, slektsdata.no og et debattinnlegg i Sandefjords Blad i 2019 gjentar 13 + 7.

Thor Hagberg i Sandefjord Forsvarsforening, sitert i Sandefjords Blad i forbindelse med at staten ville selge fjellet, snakker om Søndre og Nordre Mokollbatteri. Han sier at det i 1905 var 78 hester forlagt til Mokollen og gårdene rundt – brukt til å taue kanoner, ammunisjon og annet som trengtes. Foreningen hadde funnet hvor hestene sto i stall, og hvor offiserer og menige skulle innkvarteres, på gårder som Mosserød, Rosenlund, Breidablikk og Bokkeli. Avstandstabeller var utarbeidet. Kanonene de var gjort klart for, var ifølge Hagberg 10,5 cm posisjonsartilleri, «12–14 i alt».

Møller teller standplasser. Hagberg teller skyts det var gjort klart for. Det er ikke nødvendigvis det samme. Et batteri kan ha flere stillinger enn løp, eller planer som ikke ble fylt. Ingen av de to kildene, slik de er sitert her, oppgir at alle stillingene sto med kanon samtidig, eller at det ble avfyrt skudd i 1905. Det som er sikkert, er at anlegget var todelt: ett batteri mot fjorden, ett mot Kongeveien. UT.no merker at en grunnmur med årstallet 1902 er synlig ved Nordre Batteri. Møller fotograferte den samme inskripsjonen i 1980. Hagberg kunne fortsatt peke den ut da kommunen skulle overta fjellet.

Tore Dyrhaug skrev i Vestfoldminne 1981 om «Da krigen skulle til Vestfold i 1905» og om mulig spionasje i mars det året. Erlend Larsen har senere behandlet Tønsbergfjordens befestninger i boken 1905 – året som endret våre liv, med Mokollen omtalt på side 140. Denne artikkelen har ikke hatt de to verkene foran seg side for side; de står her som neste lesning, ikke som belegg for detaljer utover det Møller og avisene allerede slår fast.

Krigen kom ikke. Etter 7. juni 1905 og forhandlingene i Karlstad ble unionen oppløst uten at Mokollens kanoner fikk annen oppgave enn å stå der. Det som ble liggende i terrenget, var veien, platået, standplassene og steinen med 1902.

Okkupasjonen tar fjellet

Tyske styrker kom til Sandefjord 16. april 1940, en uke etter invasjonen. Engelsk Wikipedia, med henvisning til lokal litteratur, slår fast datoen. Allerede 23. og 24. april skrev Sandefjords Blad om brakker ved Mokollen. Brakkene sto på sletten der Mokollen barnehage ligger i dag, i Mokollveien 30. Senere lokale registreringer mener at deler av brakkene kan ha gått inn i barnehagebygget. Det er en antakelse, ikke en målt bygningsarkeologi.

Mokollen fikk ny militær betydning fordi utsikten fortsatt var den samme. Tyskerne utbedret veien til toppen slik at det gikk an å kjøre helt opp. De anla batterier og tilfluktsrom over fjellet, med utsiktsposter, kanonstillinger og luftvern. På toppen sto observasjonspost og antiluftskyts. Sandefjords Blad, i reportasjen «Vil kjøpe Mokollen» 12. november 2002, skriver at tyskerne hadde flere tunge og lette batterier i området, og at den største hallen opprinnelig ble bygd som feltlasarett, samtidig som batterimannskap og befal kunne søke dekning ved flyangrep. Der var også ammunisjonslager og lager for annet utstyr.

Sprengningen inne i fjellet ble utført av Organisation Todt, med norske entreprenører. Det er den samme organisasjonen som drev anleggsarbeidet på Folehavna ytterst på Vesterøya. Folehavna ble det store kystbatteriet mot skip. Mokollen ble byens eget fjellanlegg: haller, ganger, trapper og utganger, fordelt over flere nivåer. Over de øverste hallene ligger det ifølge Sandefjords Blad minst seks–åtte meter fjell opp til platået.

Tyskerne rakk ikke å gjøre alt ferdig. Grovarbeidet var gjort. Det er et gjennomgående trekk i de kildene som har vært inne: store, dels grovt utsprengte rom, dels senere innredet. Originalkartene tyskerne laget, ligger ifølge de samme kildene trolig i Tyskland, kanskje i krigsarkivet i Koblenz. Det er en formodning, ikke et funn som er etterprøvd her.

Hula, hallene og guttene fra Lunden

Fra vestsiden, innerst i Orions vei, gikk det innganger inn i fjellet. En bunker ligger i hagen bak Neptuns vei 28, i nordenden. Nærmere toppen er det innganger på begge sider av veien, den ene nede i en fjellkløft, den andre sikret med bunker. Et anlegg østover, fra stikkveien inn mot Jørgen Jahres hus, har etter krigen vært brukt til radiosamband og nærradio. Fundament etter radiomast er fotografert så sent som i 2023.

Tore Holden, født 1946, fortalte i serien Mitt kjære Sandefjord at tyskerne sprengte en hule fra Modalen gjennom Mokollen og opp til toppen. Å gå gjennom den – kalt Hula lokalt – var ifølge ham manndomsprøven for en Lundengutt. Selv gjorde han det aldri, og han tvilte på at så mange andre gjorde det heller. Historien sier mer om hvordan fjellet levde i guttespråket etter krigen enn om den nøyaktige tunneltraseen.

Jon-Vegard på kystfort.com, som har gått anleggene og lagt ut skisser, skriver at de ikke er ett sammenhengende system, tross ryktene. Han har vært gjennom alle og mener de er separate. Det er en viktig korreksjon til formuleringer om at «hele fjellet er gjennomhullet» som ett nett. Fjellet er gjennomhullet. Det er ikke dermed ett rom.

Etter 1945 tok gutter seg inn i gangene. Innganger som i dag ligger flere meter over bakken, var den gangen i bakkenivå: fyllmasser er tatt ut. En innsender på kystfort.com, med brukernavnet OrgTodt og tilknytning til Artilleriegruppe Larvik, skriver at moren kunne gå rett inn da barna lekte der etter krigens slutt. Sivilforsvaret fikk anlegg ved foten, kloss ved Moveien. Heimevernet brukte haller nærmere toppen.

Hus i fjellet

På 1960-tallet – Sandefjords Blad skriver «sannsynligvis» – bygde det norske forsvaret «hus» inne i de tyske hallene: støpte gulv, vegger og tak, slik at fuktigheten kunne holdes ute. Der ble det lagret forsvarsmateriell, blant annet ammunisjon. Da avisen fikk komme inn 17. februar 2003, sammen med Forsvarsbygg, Sandefjord Forsvarsforening og andre, sto hallene tomme, men fortsatt tørre. En lagerhall ble målt til omtrent 100 kvadratmeter, en annen, i vinkel, til minst 60. Avfuktingsanlegget var demontert for de edlere delene, men kunne i prinsippet settes i stand. Transporttraller for ammunisjonskasser sto igjen.

Under den samme befaringen foreslo Thor Hagberg, ifølge avisen, at hallene kunne egnet seg som bowlinghall. Forsvarsforeningens formann Sverre Thorvald Trogstad så for seg møte- og konsertlokaler. Konservator Jan Erik Ringstad ved Sandefjordsmuseene hadde tidligere sagt at hallene kunne vurderes som magasin. Tidligere sivilforsvarsadjutant Per Olaf Prydz mente Sivilforsvaret hadde nok i sitt eget anlegg ved foten. I noen år hadde sivilforsvaret også hatt alarm- og øvingslokaler lenger oppe i fjellet.

Ingen av ideene ble realisert i den formen. Kommunen og Forsvarsbygg avtalte at kommunen skulle overta ansvaret 1. mars – avisen er datert 17. februar 2003, så datoen er 1. mars 2003. Allerede i november 2002 hadde assisterende rådmann Asbjørn Dag Hansen sagt at kommunen ville kjøpe vestre og nordvestre del, 33 mål, for å få et sammenhengende kommunalt friluftsområde. Staten solgte gjennom Forsvarets bygningstjeneste. Prisen skulle etter avhendingsinstruksen i utgangspunktet være markedspris, men prosjektleder Trond Nordby i FBT åpnet for LNF-takst, anslått til rundt 10 kroner kvadratmeteren. Hansen sa rett ut at kommunen ikke hadde andre planer enn friluft for allmennheten.

I 2019, da Bane NOR arbeidet med InterCity gjennom Sandefjord, skrev et debattinnlegg i Sandefjords Blad at Mokollen, der dobbeltsporet skal gå gjennom, er en «sveitserost». Innlegget bygger på de samme hallene, trappene og de vannfylte etasjene. Kommunedelplanen for dobbeltspor mellom Stokke og Virik ble vedtatt 20. juni 2019. Den valgte korridoren, Torp revidert vest, går i tunnel gjennom Mokollen til en ny stasjon ved Peder Bogens gate. I juni 2025 fikk Bane NOR oppdraget med å starte planleggingen. Hva tunnelen vil møte i fjellet, er et ingeniørspørsmål som denne artikkelen ikke kan avgjøre. At fjellet ikke er massivt, er dokumentert av dem som har vært inne.

Det som står igjen i dagen

Den som går Mokollen i dag, ser lite av det som er beskrevet over. Slektsdata.no, som har befart anleggene, skriver at samtlige nå er mer eller mindre stengt, varig eller midlertidig. Innganger er gjenmurt. Ventilasjon er slått av. I minst én trapp står det vann. Det er ikke et sted å krype inn. Det er et sted å gå rundt.

Det som er synlig, hvis man vet hva man ser etter, er rester av 1902-anlegget ved Nordre Batteri, kantringer og betong fra okkupasjonen, og den gamle veien opp. Kommunen beskriver området kort: sittebenker, merket tursti, utsikt. Det står en fotoramme på platået. Sandar historielag har gitt ut heftet om festningen, tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket. Det er mer informasjon i heftet enn på skilt i terrenget.

I mai 2005 tok vekter Arne Lund med barna fra Mokollen barnehage til toppen, hundre år etter unionsoppløsningen. Sandefjords Blad refererte at han forklarte hvorfor stedet var viktig: herfra ser man fjorden, og derfor trillet noen menn store kanoner opp. Heldigvis ble det ikke krig med svenskene. Barna visste at det senere ble krig med noen andre. «Da kom tyskerne.» Det er en dekkende kortversjon.

Rundt fjellet

Mokollen ligger ikke alene. Øst for åsen ligger Midtåsen, Anders Jahres eiendom, tegnet av Arnstein Arneberg, åpnet for publikum 23. juni 2007 og med Knut Steens skulpturpaviljong fra 2008. Kommunen kjøpte stedet sammen med Vestfold fylkeskommune og A.J.H.S. UT.no-ruten «Mokollen, Midtås og Mølleråsen» binder de tre høydene sammen i en merket rundtur på 6,1 kilometer fra Sandefjord Turistforening i Matrosgata 6. Hele løypa følger skilt på lyktstolper og er hentet fra kartet «Sandefjords bynære turer».

Glassmesterløkka, mellom Mokollen og Midtåsen, har navn etter glassmester Oluff Andersen. Davidsens Et sted i Sandefjord og lokalhistoriewiki er ikke enige om startåret for virksomheten: slektsdata gjengir 1850, lokalhistoriewiki 1885. Andersen stilte løkka til rådighet for friluftsmøter og stevner. Der ble det danset etter grammofon eller trekkspill fram til krigen. I dag er det barnehagens tumleplass.

Lenger sør ligger Mølleråsen, med grunnmurer etter vindmølla «Prøven» (bygd omkring 1830, brant 1869) og skulpturen Fugl Fønix av Nils Aas, gave fra Odd Gleditsch i 1971. Vest for Mokollen faller terrenget mot Lunden og Modalen, der «Hula» hadde sin nedre ende. Nordover ligger Mosserød, med aldershjemmet nede ved Ringveien.

Vannhistorien sitter også i åsene. Hus som lå for høyt for Goksjøvann, hadde privat dam i Mokollveien 12. Midtåsbassenget, basseng og trykktank for Goksjøvann til Sandar og Sandefjord, ble nedlagt da byen ble koblet til Farris i 1968. Tanken selv er fra 1961.

Å gå dit

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord stasjon. Til fots tar det omtrent 20–25 minutter opp Nedre Åsenvei og Mokollveien; bakken er bratt. Med bil er det noen minutter fra sentrum til parkeringen kommunen anbefaler ved Mokollveien 30, ved barnehagen. Derfra er det noen minutter rullevennlig gangvei til det mest kjente utsiktspunktet – platået med benker og fotoramme, der byen og fjorden ligger under deg. Resten av terrenget er sti og berg. Slektsdata omtaler veien videre opp som bomvei. Fotograf Knut Ekanger skrev i 2009 at man om sommeren kan kjøre helt opp. Praksis kan ha endret seg; det sikreste er å parkere der kommunen sier, og gå de siste høydemeterne.

Fra Turistforeningen i Matrosgata kan man følge den merkede bynære runden og ta Mokollen som ett av flere punkt, sammen med kirken, Sukkertoppen, Midtåsen og Mølleråsen. UT.no oppgir sesong mars–desember for den runden, «dersom det ikke er for mye snø».

Med buss er nærmeste holdeplasser rundt Ringveien og Mosserød. Fra 1. juli 2026 betjener Vestfold Kollektivtrafikk Mosserød med linje 4; Mosserød aldershjem er en av holdeplassene. Linje 72 kjører Ringveien/Krokemoveien. Rutene er nettopp lagt om. Sjekk vkt.no før du reiser.

Området er åpent hele året. Det er ikke toalett på toppen. Ta med vann. Hold deg unna gjenmurte åpninger og bratte kanter, særlig i glatt vær og i mørket. Fjellanleggene er stengt av en grunn: vann, løs stein, manglende ventilasjon. Det er heller ikke privat grunn å tråkke inn på. Bolighusene i Orions vei, Neptuns vei og opp mot Jahres hus ligger tett på de gamle inngangene.

Beste tid for utsikt er klare kvelder og vinterdager med tørr luft. Da ligger byen under deg som et kart: kirken, havna, Vesterøya og Østerøya, og i sør åpningen mot Skagerrak. Det var det kartet kanonene skulle lese. Nå er det det samme kartet turgåeren står og peker på.

Hvorfor stedet tåler en lang tur

Mokollen er ikke et museum. Det er et nabolagsfjell. Barnehagen bruker platået. Folk går tur etter middag. Klatrere henger i sørveggen. Samtidig er det her Sandefjord nærmest sentrum har festningshistorie i tre lag: unionskrisen som ikke ble krig, okkupasjonen som fylte fjellet med haller, og etterkrigstidens forsvar som bygde hus inne i hallene og så solgte 33 mål til kommunen for at folk skulle fortsette å gå der.

Folehavna har kanonringene i dagen. Mokollen har utsikten og steinen med 1902. Den som bare ser åsen, ser en fin kveld. Den som har lest Møller, Hagberg og reportasjen fra 2003, ser også 78 hester på Mosserød, en 100 kvadratmeter stor lagerhall under beina, og en vei som først ble bygd for å få kanoner opp. Det er ikke mer dramatikk enn det. Det er nok.

Kilder

• Møller, Vilhelm: Mokollen festning. Kulturminner 6.4, Sandar Historielag, høsten 1982. Også hos Nasjonalbiblioteket og som PDF hos slektsdata.no.
• Møller, Vilhelm: Sandar, bind II, s. 160.
• Dyrhaug, Tore: «Da krigen skulle til Vestfold i 1905. Spionasje i mars?» Vestfoldminne 1981, s. 3–12.
• Davidsen, Roger / Sandar Historielag: Et sted i Sandefjord, 2008.
• Larsen, Erlend: 1905 – året som endret våre liv. Dagbok fra Tønsbergfjordens befestninger, 2006 (Mokollen s. 140).
• Mokollen – slektsdata.no (befaringer, avisutklipp og oversikt over anlegg).
• Sandefjords Blad 12. november 2002, Bjørn Hoelseth: «Vil kjøpe Mokollen».
• Sandefjords Blad 17. februar 2003, Bjørn Hoelseth: «Rom i fjellet».
• Sandefjords Blad 13. mai 2005, Inger Kristin K. Tronstad: «Da pappaene ventet på krigen».
• Sandefjords Blad 21. februar 2019: «Mokollen, der dobbeltsporet skal gå gjennom, er en «sveitserost»» (debattinnlegg).
• Mokollen – Sandefjord kommune (parkering, adkomst, tilbud).
• Mokollveien – lokalhistoriewiki.no.
• Mokollen, Midtås og Mølleråsen – UT.no.
• Nytt dobbeltspor mellom Stokke og Sandefjord – Bane NOR.
• Ny jernbane – InterCity – Sandefjord kommune.
• Mokollen, Sandefjord – kystfort.com (anleggsbeskrivelser; bilder krever innlogging).
• Sandefjord – Wikipedia (engelsk), for datoen 16. april 1940. Brukt som inngang, ikke som eneste kilde.
• Unionsoppløsningen i 1905 – Store norske leksikon.
• Ruter i Sandefjord – Vestfold Kollektivtrafikk (endret 1. juli 2026).

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden