Folehavna fort

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Folehavna er det stedet i Sandefjord som har etterlatt flest synlige spor etter okkupasjonsårene. Samtidig er det et av kommunens mest brukte turområder: svaberg, eikeskog, fiskeplasser og en grusvei som ender i et landskap der løpegraver og kanonringer fortsatt kan leses i terrenget.

Hvor

Sydspissen av Vesterøya, 3234 Sandefjord

Type

Tidligere kystfort / turområde

Tysk navn

HKB 5/980 Vesterøen

Koordinater

59°02′30″N 10°16′12″Ø

Anlagt

Mai 1941

Nedlagt som militært anlegg

1993–94

Adkomst

15–20 min med bil fra sentrum til parkering i enden av Vesterøyveien

Åpent

Hele året, utendørs. Veien brøytes ikke om vinteren.

Tuppens geografi

Vesterøya er ikke en øy, men en lang halvøy som strekker Sandefjord ut i ytre Oslofjord. Ytterst, der landskapet smalner og svaberget tar over for hyttefeltet, heter odden Folehavna. Navnet peker mot havnen og bukta, ikke mot fortet. Før krigen var dette privat grunn, eid av A/S Folehavna, representert ved skipsreder A. F. Klavenes.

Høyeste punkt på selve fortområdet ligger like over 20 meter over havet. Det er lavt i landskapet, men høyt nok til at kanonene hadde fri sikt og skytesektor over sjøen. Mot øst ser man Onsøylandet og Hvaler. Mot sør er det åpent hav. Mot vest ligger Svenner fyr og kysten av Vestfold og Telemark. En inntrenger som skulle inn Tønsbergfjorden, Sandefjordsfjorden eller mot kysttrafikken utenfor, ville passere innenfor rekkevidde av skyts plassert her.

Den ytterste ryggen er nesten trebar. I slukten bak vokser eik, ask, lønn, osp og lind. Kontrasten er typisk for denne kysten: hardt, avskrelt berg mot en lun, løvrik fold noen titalls meter innenfor.

Festung Norwegen når Sandefjord

Etter invasjonen 9. april 1940 bygde den tyske okkupasjonsmakten ut Norge som del av Atlanterhavsvollen – på tysk Festung Norwegen. Kysten fikk et nett av batterier under Kriegsmarine eller hæren. I ytre Oslofjord og langs Vestfoldkysten ble dette samlet i Artilleriegruppe Larvik.

Gruppen ble satt opp i Ansbach i mars 1941 og kom til Norge i april–mai samme år. Sjef var major Günther, med sete i Larvik. Under ham lå seks batterier, blant dem Tangen ved Langesund, Oddane ved Nevlunghavn, Rakke, Malmøya og Vesterøen. Folehavna fikk betegnelsen HKB 5/980 Vesterøen: femte batteri i Heeres-Küsten-Artillerie-Regiment 980. Feltpostadressen var 02756. Overordnet ledd var Seekommandant Oslofjord.

Området ble beslaglagt 8. mai 1941. Det første arbeidet var sprengning, muring og brakker. Organisation Todt ledet anleggsdriften. Et nyetablert brakkebyggingsfirma i Sandefjord hadde 43 ansatte i 1941. Et annet firma arbeidet med sprengning for Wehrmacht med over 200 mann. Rundt 200 sivile fra Sandefjord og Sandar var sysselsatt ytterst på Vesterøya i omtrent to og et halvt år. Det var arbeid i en tid med knapphet, og det var samtidig arbeid for okkupanten.

Første batterisjef var Hauptmann Klenner. Leutnant Siebert ledet arbeidsstokken og skal ha hatt mer enn vanlig interesse for seiling – et trekk som går igjen i lokale beretninger om fortets tidlige år.

Et batteri av krigsbytte

Hovedskytset var fire belgiske 12 cm feltkanoner fra Cockerill, i tysk tjeneste kalt 12 cm K370(b). Rekkevidden var 15 kilometer. Det meste av skytset på slike hærkystbatterier var nettopp krigsbytte: belgere, franske, tsjekkiske, norske og sovjetiske løp som Wehrmacht hadde tatt i 1940 og 1941.

Cockerill-kanonene var feltkanoner på to hjul. De var ikke konstruert for å følge et skip i fart. Løsningen på Folehavna – og på tilsvarende batterier – var å sette kanonen på en dreieskive festet til en senteraksel i stillingen, med en tannkrans som lavetten kunne dreies på. Slik fikk man omtrent 180 graders sidesving. Den vestlige kanonstillingen på Folehavna er omtalt som det eneste stedet der dette originale tyske arrangementet fortsatt kan leses i betongen.

I tillegg kom luftvern og nærforsvar. Kildene oppgir to russiske 8,8 cm luftvernkanoner, to tyske 2 cm Flak, en 4,7 cm panservernkanon og en 7,5 cm feltkanon, pluss mitraljøser, bombekastere og flammekastere. Mange av mitraljøsene var norske, vannavkjølte Colt-våpen tatt fra norske styrker. Festene etter dem sitter fortsatt i flere av de halvsirkelformede skytestillingene ut mot sjøen.

Om natten var batteriet avhengig av lys. På Folehavna sto to eller tre lyskastere med 150 centimeters speil. Hver hadde eget strømaggregat, gjerne i en bunker bak en knaus. Ytterst mot havet ligger ennå en støpt platting etter en lyskaster, med aggregatbunkeren bak.

Nærforsvaret var like viktig som de lange løpene. Løpegraver startet bak fjellknauser, skjermet mot ild fra skip og fly, og førte fram til stillinger mot strender som kunne brukes til landgang. Steinvika var minelagt. Rundt tuppen gikk piggtråd der det var bratt, og ved strendene ble det sprengt flate belter for piggtråd og miner. En seks meter bred piggtrådsperring delte indre og ytre forsvarsområde. Rundt om i terrenget ligger enkelmannshull – små dekningsrom ved flyangrep. Lokal registrering har talt omtrent 92 slike stillinger.

Bak kommandoplassen hadde tyskerne en bombekaster i en bunker med bare et stort hull synlig ovenfra. Den kunne skyte i sektorer etter ordre, blant annet hvis første forsvarslinje var brutt. Kommandoplassen selv lå på det høyeste punktet, med avstandsmåler på taket. Den store gule hytta på toppen – fortsatt et landemerke – var offisersforlegning, dekket av kamuflasjenett.

Under bakken lå mer enn det som synes. Anlegget hadde flere fjelltunneler. Den lengste var omtrent 120 meter. Til hver kanon hørte ammunisjonsbunkere og soldatbunker. Det fantes lager, sykestue og intendantur. Flere av de mindre husene som står der i dag, er ombygde kaserner eller kontorbygg fra denne tiden.

Bemanningen var rundt 100–120 mann. Det var ikke nok til å fylle alle funksjoner samtidig. Hver soldat ble derfor trent til flere oppgaver: kanonbetjening, luftvern og nærforsvar.

Skolebatteri, speiding og ild mot fly

Fra mai 1941 til januar 1943 var Vesterøen skolebatteri for hærens kystartilleri i Norge. Offiserer og underoffiserer fikk skyte- og ildledningsøvelse her før funksjonen ble flyttet til et eget skolebatteri i Stavern. Wikipedia har på ett sted blandet dette med året 1993; samtidige oversikter og Visit Vestfold holder seg til januar 1943.

Oppgaven i krig var å forsvare innseilingen til Sandefjord og bidra til sperringen av de sentrale Vestfoldløpene, sammen med batteriene på Malmøya og Torås. På motsatt side av fjorden, ved Kjerringvik, satte tyskerne opp et lettere støtteforsvar med flak. I Sandefjord by ble Mokollen og andre høyder utstyrt med luftvern og fjellrom. På Færder lå en liten garnison bak piggtråd gjennom hele krigen.

Folehavna kom aldri i direkte kamp mot skip eller landgangsstyrker. Batteriet deltok derimot i beskytning av allierte fly. Det er den formen for ild det er belegg for.

Hjemmefronten og den norske eksilregjeringen i London fulgte utbyggingen. To milorgfolk tok arbeid på anlegget for å tegne det: Bjørn Normann Larsen sto oppført som snekker, men var befal i Milorg. Formann for tømrerne, Olaf Skovly, hjalp til. Tegningene gikk til de allierte. Fortet var altså både arbeidsplass, festning og etterretningsobjekt i samme landskap.

Fra frigjøring til kystartilleri

Etter kapitulasjonen i mai 1945 lå ammunisjon, miner og kanoner igjen. Sandefjords Blad advarte 9. juni 1945 mot landminer. Deler av området ble raskt frigitt, men hovedanlegget gikk over til det norske Kystartilleriet. I en periode ble det brukt som skole, med tyske lagerbeholdninger som øvingsmateriell.

I 1957 kom moderniseringen. De fire belgiske feltkanonene ble byttet ut med tre 10,5 cm SKC/32 montert i grube med paddeskjold – den karakteristiske panserkuppelen som fortsatt preger flere norske kystfort. En vinteropstilling fra 1966 viser tre 10,5 cm kanoner, ildledning type D1, varslingsradar AN-SPN 5, to 150 cm lyskastere, to 40 mm og fire 20 mm luftvern.

Den kalde krigen holdt Folehavna i drift i et halvt århundre etter at tyskerne dro. Stortingsproposisjon nr. 51 (1993–94) satte nedleggelse av Folehavna, med tre 105 mm kanoner, til 1. august 1994. Oppslagsverk og reiselivssider skriver ofte 1993. Uansett sluttår: etter mer enn femti års sperring ble tuppen åpnet som turområde, og eiendommen gikk tilbake til Folehavna AS. I 1994 gjennomførte Forsvaret et første sikringsarbeid.

Da fortet nesten ble borte

I januar 2009 ble det kjent at Skifte eiendom, som avviklet Forsvarets eiendommer, ville rive bunkere, fylle løpegraver og mure igjen fjellanlegg. Begrunnelsen var sikkerhet: rustent armeringsjern, løs stein i grovsprengt fjell, og fare for at turgåere kunne komme til skade. Kanonstillingene skulle stå. Flaggermus skulle få en liten åpning inn i de gjenmurte fjellrommene, slik det også ble gjort på Rakke i Larvik.

Lokalt ble planene møtt med motstand. Sandar Historielag ba kommunen om å stanse rivingen og i stedet skilte og vedlikeholde anlegget. En Facebook-gruppe for bevaring samlet rundt 2 800 medlemmer. Lokalhistorikeren Yngvar Halvorsen, som hadde bygget nettstedet folehavna-fort.com og kjent anlegget som fagmann fra kystartilleriet, argumenterte for at Folehavna var Sandefjords mest interessante og mest besøkte turområde nettopp fordi stillingene og løpegravene fortsatt kunne gås.

I innlegget i Sandefjords Blad 19. februar 2009 argumenterte Halvorsen for at dette var nær historie og kulturminner som ikke måtte ødelegges. Han pekte også på at Skifte i utgangspunktet snakket om noen få utsatte bunkere, mens anbudspapirene etter hvert omfattet rundt 20 bunkere, 12 mitraljøsestillinger og 8 løpegraver.

Skifte viste til at Riksantikvaren hadde en linje om å bevare ett kystfort per fylke. I Vestfold ble Oddane fort i Larvik valgt. De øvrige – Folehavna blant dem – skulle sikres, ikke museumiseres. Kommunen krevde søknad fordi anlegget ligger i LNF-område og innenfor hundremetersbeltet. Etter en lang prosess fikk Skifte tillatelse. Arbeidet ble satt til 19. oktober–1. desember 2009.

Resultatet er det landskapet man går i nå: kanonringer og noen murer står, men kommandobunker, de fleste fjellrom og mange løpegraver er borte eller fylt slik at bare en lav kant viser hvor de gikk. For den som så fortet før 2009, er tapet tydelig. For den som kommer første gang, er det likevel mer enn nok til å forstå at dette ikke er en hvilken som helst kystodde.

Å gå Folehavna i dag

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord sentrum. Kjør Vesterøyveien sørover til veien tar slutt; turen tar omtrent 15–20 minutter med bil. Gratis parkering ligger i enden. Derfra er det grusvei utover: turen til fortområdet og tilbake er i overkant av to kilometer og tar gjerne 15–20 minutter én vei i rolig gange. Når asfalten slutter og svaberget åpner seg, er du framme – se etter de runde kanonstillingene og den gule hytta på toppen. Med buss er nærmeste holdeplass Slottsvika; derfra er det omtrent 1,3 kilometer (rundt 15 minutter) på asfalt og grus. Kyststien på Vesterøya kan også følges fra Langeby eller Vøra; da blir Folehavna et vendepunkt, ikke et mål man kjører til.

UT.no beskriver en rullestolvennlig strekning på kyststien her, med merknad om at rundturen i selve fortterrenget har noen kuperte partier. Veien brøytes ikke om vinteren. Det er ikke toalett på stedet.

Når veien slutter, åpner svaberget seg. Se etter de runde kanonstillingene, den heve- og senkbare luftvernringen, plattingen etter lyskasteren og de lave kantene etter løpegraver. Den gule hytta på toppen markerer det gamle offiserskvartalet. Gå ytterst mot havet – ikke for nærme kanten i glatt vær – og ta inn sektoren batteriet skulle dekke. Svenner ligger i vest. Åpent hav i sør. Hvaler i øst.

Fiske er vanlig fra svabergene. Bading skjer i buktene, ikke fra de bratteste sidene. Hyttefeltet rundt eies fortsatt privat; hold deg til stier og unngå å gå inn i eventuelle gjenstående rom. De er gjenmurt av en grunn.

Det står færre informasjonsskilt enn stedet tåler. Nettstedet som i årene etter 2006 forklarte hver stilling, har ligget nede. Derfor er det lett å gå her og bare se betong. Med kartet i hodet blir det noe annet: et komplett hærkystbatteri, bygd på to og et halvt år med lokal arbeidskraft, tegnet i hemmelighet for London, aldri prøvd i sjøkrig, så brukt av det norske forsvaret gjennom hele den kalde krigen, og til slutt delvis slettet i navnet på sikkerhet.

Hvorfor stedet tåler en lang tur

Folehavna er ikke Sandefjords mest berømte attraksjon. Hvalfangstmuseet og Gokstadhaugen har den rollen. Likevel er det her okkupasjonen er mest konkret. Du kan stå i en kanonring og se den samme horisonten som en belgisk Cockerill skulle bestryke. Du kan følge en løpegrav mot en bukt som var minelagt. Du kan se en gul hytte som en gang lå under kamuflasjenett.

Det er også et sted der etterkrigstidens valg er synlige. Oddane ble bevart. Folehavna ble sikret. Debatten i 2009 – historielag mot Skifte, Facebook-gruppe mot rivingstillatelse – er en del av historien like mye som Hauptmann Klenner og de 200 anleggsarbeiderne. Kulturminner fra 1940-tallet er nære nok til at noen husker dem som stengsler, og fjerne nok til at barna som leker i kanonringen, trenger å få fortalt hva den var.

Kom en hverdag utenom badesesongen hvis du vil ha stillhet. Kom i juni hvis du vil ha eikegrønt i slukten og folk på stien. Ta med den kunnskapen du nettopp har lest, og la betongen peke utover fjorden. Det var derfor den ble støpt.

Kilder

• Folehavna fort – Wikipedia (bokmål). Merk at setningen om «skolebatteri fram til januar 1993» er en sammenblanding; skolefunksjonen opphørte i januar 1943.
• Folehavna Fort – Visit Vestfold.
• Folehavna Fort – Visit Norway.
• Folehavna / Vesterøen Fort – slektsdata.no (samling av avisutklipp, batteriopplysninger og Halvorsens artikler).
• Fjeld, Odd T.: Klar til strid. Kystartilleriet gjennom århundrene. Kystartilleriets Offisersforening, Oscarsborg 1999.
• Sørlie, Rune og Tore Dyrhaug: Vestfold under krig og okkupasjon 1940–45. Tønsberg 1984.
• Davidsen, Roger / Sandar Historielag: Et sted i Sandefjord, 2008.
• Kyststien på Vesterøya ved Folehavna – UT.no.
• Folehavna fort – kak.net (fotoreportasje etter sikringen i 2009).
• HKB 5/980 Vesterøen – Wikimedia Commons.

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden